Treningsleiren dag 4-10

Hei!

Nå er jeg endelig hjemme etter treningsleiren. 10 fantastiske dager med over 100 mil og 40 timer på sykkelen ble unnagjort på verdens fineste sykkeløy. Nå må jeg omgjøre all god trening til noe positivt, så formen får en stigende kurve. Veldig godt å være hjemme, selvom oppholdet var veldig bra. Vi var veldig heldig med været, temperaturen lå på 18-24 alle dagene bortsett fra den siste. Da var det grått og kaldt, ca 14 grader, men heldigvis slapp vi regnet.

Jeg lar bildene under tale for seg uten å skrive så mye mer.

Og jo! En siste ting. Det er kanskje en fyr på bildene som ikke er så kjent blant dere som leser dette. Han skal jeg skrive mer om snart, men dere husker kanskje at jeg spurte etter en kostholdsekspert for litt siden. Jeg var så heldig å komme i kontakt med Åge Bunde. Som sagt skal jeg skrive mer om han senere… Jeg søkte en kostholdsekspert, og fikk maks uttelling. I tillegg fikk jeg en venn.

Vi skrives snart!

Stian

Treningsleir bilder dag 1-2-3

Bruker ikke denne hjemmesiden så mye lenger, men ser at ganske mange er inne og titter hver dag. Derfor tenkte jeg at jeg kunne bruke denne som et bildebiblioteket, og de første bidragene er fra treningsleirens tre første dager 😊

Her på Mallorca går det i trening, spising og hvile. Jeg justerte setet litt feil når jeg satt opp sykkelen, og satt litt høyt de tre første dagene. Knærne verker veldig av den grunn, men med sittestillingen tilbake i riktig posisjon, Voltaren og is håper jeg det skal bli bedre 😊

Hjemme i gråe, kalde og triste Norge

Ja, overskriften beskriver Norge på en dårlig måte, men det er sånn det er nå i november. Grått, regnfullt og surt. I alle fall sammenlignet med solfylte Mallorca som bød på 20 grader..

45886317_344148676141799_120626020523966464_n
Her fra toppen av Coll d´Orient med Martin, spurteren vår.

Vi fikk fine dager på sykkelsetet. Noen lange harde dager med opp mot 6 timer på setet, og noen «korte» med 3,5 timer. Mallorca er en øy som er lagt opp for sykling, med mange sykkelruter på små, trange flotte veier. Bakker finnes det også nok av, og jeg elsker å kjøre bakker på Mallorca. Det er så mange fine bakker der, den lengste er Puig Major som er 13 km. Andre bakker som bør nevnes er Sa Calobra  og Coll de sa Batalla. Coll de sa Batalla er bedre kjent som «Tankstelle», da det ligger en bensinstasjon på toppen og «tankstelle» betyr nettopp bensinstasjon på tysk. Det kryr av tyskere på øya..

46035899_1876767685694542_2532810440006696960_n
Bare smil opp en av øyas mange bakker. Her representert gjennom Coll de Femenia

En annen ting som jeg liker veldig med øya er alle småbyene. Det ligger små byer med høy befolkningstetthet over alt, og det er kjempe koselig å sykle gjennom de på langturene. Ved treningens ende kan man stoppe å ta en kaffe på en av byenes mange cafeer. Kaffestopp er et ømt punkt for syklister. Det skal gjerne stoppes for en kaffe både før, under og etter treningen. Sånt liker ikke jeg. Kultur sier folk.. Jeg sier trening, og så kan man kose seg med et stopp etter treningen hvis man ønsker det.

45992156_199151234341385_6328537162790731776_n.jpg
Øystein gjennom gamlebyen i Alcudia, som var hovedstad på Mallorca for maaaaange år siden.
45965139_2225274191051225_4336568800200622080_n
Kaffe, noe syklister har nært hjertet.

Når vi er inne på kaffe og den slags må jeg nevne MA13. Kaffen på bildet over er fra MA13, et sykkelhotell med få sengeplasser, men med høy standar. Jan-Erik, en tilflyttet tysker, åpnet dette hotellet og spesialiserte seg på kaffe ved siden. Hit kommer syklister fra så godt som hele verden for å ta bilde av kaffemaskinen, og det er vel den mest kjente «sykkelkaffen» i verden. Martin og jeg var så heldig å bli bedt med av Dan-Erik Hansen på en kaffe og den levde virkelig opp til ryktet. Jan-Erik satt med oss og snakket en god stund også. Sykkelmiljøet er så sjukt inkluderende! Sliter du med å føle tilhørighet til noe, føler ikke du er med i et fellesskap, kjøp deg en sykkel.. Da er du med i gjengen med en gang! En fun fact om MA13.. Mange av verdens beste syklsiter bor hos Jan-Erik gjenom vinteren, blant annet Andre Greipel.. 3x verdensmester i cyclocross Wout van Aert var der rett før vi kom.

45987628_2140063372923330_1189475876773822464_n

Kroppen fungerte veldig bra hele uken, og selvom enkelte dager var harde, hadde jeg godt med krefter neste dag. Positivt å ta med seg videre inn på rulla, som ellers ikke er en favoritt.. Tusen takk til reisefølget; Martin Iversby, Lena Rydning, Øystein Fundingsrud og min elskede Silje for en fantastisk tur.Jeg gleder meg allerede til neste tur som planlegges rundt påsketider:) Morten Stomperud må også få en stor takk for husly.

Under her kommer et slideshow med fler bilder fra turen. Bla og nyt!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Mallorca dag 1

Her kommer noen bilder fra første dagen på treningsleir på Mallorca. 110 km ble forsert i et fantastisk landskap; masse fantastiske små veier og klatringen opp til Cura. Ferskpresset appelsinjuice og cappuccino etter klatringen. Sol og 20 grader. Silje ventet i leiligheten. Kan det bli bedre?

Oppsummering av sesongen

Dette skulle jeg etter planen skrevet for lenge siden, men med et middels + aktivt liv er det ikke alt jeg rekker når jeg har tenkt..

Denne uken begynte jeg med oppkjøring til neste sesong. Etter fire uker med alternativ trening uten mål og mening, var dette en hard uke. Ingen av øktene har vært spesielt harde i utgangspunktet, men med oppstart på rulle blir det tyngre. Jeg er ikke spesielt glad i rulla, men det må til. Jobben må gjøres..

Denne sesongen har vært gøy, og jeg tenkte å dra frem noen av mine personlige høydepunkter.

Årets første høydepunkt kom i februar. En ukes treningsleir på Mallorca. Magiske treningsforhold, mange timer på sykkelen, god mat og gode sykkelvenner. Jeg gleder meg veldig til neste Mallorca-tur som kommer allerede om to uker. 3. november reiser vi tre syklister nedover, og denne gangen blir Silje med nedover. Det blir koselig:) Bildet under: Til venstre ser vi Cap de Formentor. Et fyrtårn med kafe som serverer en nydelig sjokoladekake. Til høyere: Fred, Øystein og jeg på toppen av St. Salvador.

Neste høydepunkt kom under Smaalenene Rundt. Årets første ritt med Hytera, hvor vi kjørte på tvers av klassene. Lagarbeid, dobbelt seier og årets første pallplass. En fantastisk dag! Fred støtet alene etter 3 mil og fikk en god luke. Jeg støtet etter alene og kjørte meg opp. 4 andre kom opp og vi dominerte i finalen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Neste høydepunkt kom under Aremarkrittet. Et ritt som er skreddersydd for meg.. Etter noen turer og et par ritt på terrengsykkelen var det tid for grusdunking som avsluttes 2 km med litt sti og lysløypekjøring. Jeg lå foran i bruddet med 7 andre, og rett før stien støtet jeg. Luka ble stor og jeg kjørte hardt frem til jeg visste jeg hadde vunnet. Min første seier var et faktum etter en maktdemonstrasjon:)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Aremarkrittet gikk av stabelen nest siste helgen i mai, og jeg var i god form i denne perioden. Helgen etter var det klart for en Sverige-visitt og Brudfjällracet. Landevei med Hytera. Det var ventet stor svensk konkurranse. God kyllingsalat ventet etter målgang fra arrangøren. Kort fortalt; masse støting lenge, og til slutt var vi 3 Hytera-ryttere i det avgjørende bruddet.  Bånn gass inn mot mål gjennom rundkjøringer, over fartsdumper og over brostien. Det ender med spurtoppgjør mot den svenske favoritten som tar innersving på fortauet 50 meter før mål. Det ender med delt seier etter godt lagarbeid. Hytera leverer på alle områder, både før, under og etter ritt..

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I midten av juni kom årets hardeste økt. Klubbmesterskap med Fiskeklev. En haug av hardinger samles for å kjempe om brosteinspremien. Dette er uten tvil årets hardeste økt/ritt med 30 punkter man sanker poeng på underveis. Martin Iversby og et par til hjalp meg under dagen, og jeg kunne til slutt stå øverst på pallen og ta hjem min første brostein. En stor dag for meg:)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I år har det ikke stått «DNF» etter navnet mitt på resultatlisten ofte. Kun en gang minnes jeg. Det kom under NM.. NM var i Sandefjord og jeg skulle starte på fellesstarten. 250 ryttere til start og en av de var en uerfaren mann fra Risum. Det ble ikke den beste dagen på sykkelen, og jeg gav meg halvveis da jeg hadde falt av feltet. En dum feil kostet masse. I løypens hardeste bakke skulle jeg ta en «Northug» (slippe meg sakte bakover i feltet), og plutselig var jeg 20 meter bak feltet. Mange hadde stått av på runden før, og jeg var ikke klar over at feltet var så lite i forhold til tidligere runder. Uansett var dette en stor dag opplevelsesmessig: Jeg syklet side om side med Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff, Sondre Holst Enger og alle andre proffene.

nm1

Formen var egentlig ganske god, og det beviste jeg helgen etter på terrengsykkelen under et av mine favorittløp i Karlstad, Solstaloppet XC. Tidligere har jeg 2 tredjeplasser, og i år gikk jeg en plass høyere på pallen. 2. mann i mål og et ritt hvor jeg gjorde nesten alt jeg hadde planlagt på forhånd. Mange sterke svensker var med, og en 2. plass ga god motivasjon til videre trenig under sommeren før Grenserittet, Vasan og Birken stod for tur i august.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Sommerens trening gikk bra, og klok av skade fra i fjor tok jeg det litt roligere. Grenserittet er et stort ritt for meg, og her ville jeg gjøre det bra. Jeg hadde lagt en plan før rittet med arbeidsoppgaver, og den første milen var helt avgjørende. Tre bakker som jeg ikke måtte falle av i hvis jeg skulle oppnå et godt resultat. Jeg satt godt med og hadde ingen problemer med å være med, overraskende nok. Det ga masse motivasjon, og jeg hadde gode bein og god flyt. Hvor mange hadde trodd for to år siden når jeg begynte å satse på sykkel at jeg skulle sitte på Erte, med 7 km igjen til mål, og kjempe om 4. plassen i Grenserittet? Opp til festningen lå jeg meget godt og i spurten datt jeg ut av pedalen. Trillet inn til en 13. plass i eliteklassen. Mål om topp 10 neste år er virkelig innen rekkevidde. I Vasaloppet hadde jeg helt utrolige bein, men uheldigvis falt kjedet av under første smale parti, og jeg måtte vente lenge for å komme meg på.. Birken gikk så som så. Egentlig fornøyd, men jeg burde kjørt 4-5 minutter bedre med litt andre tilfeldigheter. Terrengsykling består av mange tilfeldigheter, og jeg rullet i mål på 2:45..

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dette er altså mine beste opplevelser fra sesongen 2018, i tillegg kommer mange fantastiske treningsturer. Vi bor i en del av landet med fantastisk natur, og rett over grensen er det mange vakre gjemte plasser. Masse motivasjon tas med inn i en lang treningsvinter, og jeg gleder meg til sesongen 2019! Enda fler ritt skal forhåpentlig vinnes, både av meg og Hytera. Vi skal jo blant annet til Polen i september…….:)

Stian

Snart jakttid, og kanskje også tid for «utstyrssjekk»

Nå viser kalenderen snart oktober, og for mange er det synonymt med at alarmen er på grytidlig i helgene. Elgjakten står for døren, og da gjelder det å komme seg opp før solen, koke kaffe og smøre brødskiven, kle på seg kamuflasjeklær og ta seg til jaktlagets oppmøteplass. Nå skal skogens konge stå for fall og elgbestanden skal holdes på ønsket nivå.

Jeg regner med at jegere er like opptatt av utstyr som vi syklister, og ofte er det kun det beste som er godt nok. Skinnende rifler, jaktdresser av høy kvalitet og stekepanna full av Stjernebacon er fellesnevnere i et jaktlag. Noe av det som er viktigst i jakt er samarbeidet jegerne i mellom, og der kommer kommunikasjonen inn. Jegerne er ofte langt fra hverandre og det er radiokommunikasjon det går i.

Sykkelklubben jeg sykler for er så heldig å ha en fantastisk samarbeidsparner i VHF Group og datterselskapet Wireless Communications, som er spesialister på radiokommunikasjon. De leverer merker som Hytera, Sepura, Icom og Damm. Her er det kvalitet som gjelder, noe også kundene deres beviser: Hovedleverandør til Politiet, Tollvesenet og Forsvaret i Norge og Sverige, samt Coca Cola, IKEA, Stockholm Maraton og Liseberg.

hytera.png

Hytera jakt og sikringsradio er Norges største og viktigste leverandør til Sikringsradionettverket. Sikringsradioen skriver på sine sider «Til forskjell fra vanlige håndholdte VHF-radioer ofte kalt jaktradioer, har SIKRINGSRADIOEN en infrastruktur bestående av basestasjoner høyt plassert i terrenget – der de fleste har direkte kontakt med en 110-sentral. Ved behov for akutt hjelp – kommer en raskt i dirkete kontakt med nærmeste 110-sentral selv om en skulle befinne seg i et område uten mobildekning. Det at radiosignalene går via en basestasjon, betyr også vesentlig lengere rekkevidde på sambandet. SIKRINGSRADIOEN ble utviklet av ildsjeler innen skogbruket på begynnelsen av 80-åra. Det var behov for et system som ivaretok sikkerheten til skogbrukeren. I dag nesten 40 år senere er infrastrukturen langt mer utbygget og er førstevalget blant mange med behov for godt radiosamband i utmarka – og som samtidig er opptatt av den ekstra sikkerheten SIKRINGSRADIOEN gir.». Dette nettverket er også mye sikrere enn mobilnettet, som ofte detter ut grunnet storm og strømbrudd. Basene til sikringsradioen har reservestrøm som holder i minst 4 dager, så det er veldig sjeldent det er brudd på Sikringsradioen. Er man opptatt av sin egen sikkerhet er dette et naturlig valg tenker nå jeg! Utvalget til Wireless Communications finner du her.

Noe annet som er verdt å nevne om Wireless Commnications er at de er Norges største leverandør til oppdrettsnæringen, hvor de også har laget en GSM-getaway som kobler sammen basene med 110-sentralene. De har også laget en automatisk alarmering med GPS posisjonering når noen faller i vannet. Det har reddet liv ved flere anledninger!

Er du ute etter en ny jaktradio, anbefaler jeg altså en av produktene Wireless Communication leverer. Her får du virkelig gode produkter som du kan regne med hjelper deg hvis uhellet er ute! Ingenting er vel værre enn å komme utfor et uhell når du er langt ute i skogen alene uten mobildekning..

En natt på Kringla

For noen uker siden var jeg med Espen, sjefen på Kringla på jobb. Han har lenge spurt om jeg ville besøke han på jobb, og endelig passet det.

kringla3

Kringla Konditori er et konditori og bakeri med hovedbase i Tisdærn, og utsalgssteder og butikker har de i tillegg i Rakkestad og Askim. De lager det meste de tilbyr for hånd, og når man ser hvor mye og hva de lager i løpet av en natt, er man glad for at man driver med det man gjør. For et tempo de jobber i! Helt ærlig, jeg tror ikke jeg hadde klart en natt engang. De begynner å bake klokken 22, og holder på helt til alt er kjørt ut til butikkene i 7 tiden på morgenkvisten. Jeg fikk stor respekt for jobben de gjør, det går i ett hele natten. I tillegg er det veldig høy temperatur i bakeriet, noe som kommer av de store brødovnene. De koster på seg en pause i løpet av natten også, hele 3 minutter med frisk luft unner de seg… Gærninger! Det produserer som sagt mange brød, mange hundre, og ca 1000 fraller hver natt, så det er kanskje ikke tid til så mye annet enn baking i løpet av en natt.

Jeg er veldig glad i brødene og frallene de lager, og heldigvis har jeg kort vei til Kringla og Rema1000 som de leverer til. De leverer også ferdigsmurte baguetter og salater, så muligheter for nydelig lunsj er tilstede! Skal jeg personlig anbefale noen bakevarer blir det frallene, purker og Tistedalsbrødet. Tre favoritter som nesten daglig er på bordet hjemme.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

En annen ting som de tilbyr (som jeg har et elsk-hat forhold til) er konditorvarer. Kakene til Anne Berit…. Herregud de er magiske.. Jeg prøver jo å holde meg i relativt god form, så det sier seg selv at jeg ikke kan spise kaker hver dag, men det kunne jeg gjerne gjort. Kakene er helt enestående, og Silje og jeg har lagd vår egen favoritt. Den bestilte vi frøste gangen i bryllupet, og så hatt den i alle bursdager siden. Jeg gleder meg til neste bursdag for å si det sånn… 🙂 Sjekk bildene under for å prøve å ikke bli frista.

 

Kringla er med meg som støttespiller for andre året på rad, og jeg er veldig takknemlig for støtten og samarbeidet vi har. Støtt lokale, og støtt ekte varer!

Planlagt overnatting i bil og Vasaloppet dagen derpå

I helgen var det Vasaloppet som går fra Sälen til Mora over 95 kilometer, og her skulle jeg være med for andre året på rad. Vasaloppet er Sveriges største terrengsykkel-arrangement, og det er kun Vätternrundan som er større. Vasaloppet samler totalt 23.000 syklister, og Vättern har 1000 plasser fler. Hele den norske og svenske eliten er på plass, og det er mye høyere konkurranse enn i Norge i ritt som for eksempel Grenserittet. Vasaloppet sendes direkte på svenske SVT1, og de har egen livesending med skikkelig profesjonell dekning. Vasaloppet er et flatt ritt hvor farten er høy, og den eneste bakken som er nevneverdig er den første. Den kommer etter 50 meter og er ca 5 minutter lang. I år gikk det heldigvis sakte opp, noe som passet meg bra. En rolig start er godt for meg (og mange hundre andre syklister) fordi man må være ved start så lenge før rittet begynner. Svenskene legger ned sykkelen på start tidlig for å få en god plassering i feltet, og prioriterer bort oppvarming. Jeg vil helst komme rett før start og varme opp godt, men da hadde jeg vært 200 meter bak teten allerede før starten gikk. Jeg og Andreas Hansesætre, som var med å skulle lange flasker, skulle sove i bilen. Vi brukte masse tid for å organisere sykler, bagasje og oss selv i bilen, men vi fikk etter en times tid lagt alt på plass. En sykkel hang i taket, en lå i forsetene, et hjulsett på dashbordet, bagasje rundt i hele bilen og vi bak i lasterommet. Vi hadde fått det ganske koselig, men plutselig ringer Thomas Engelsgjerd og sier at han og laget har masse plass på hytta si, så vi kunne bare komme. Sta som vi er takket vi nei takk. Vi hadde brukt lang tid på å organisere i bilen, og vi SKULLE sove i bilen. En stund etter sendte han melding igjen, og da takket vi pent ja. Oppladningen var 1000 ganger bedre på hytta enn den ville vært i bilen. Takk Thomas for at du ordner opp for meg! 

vasan2.JPG
Bilde: Torhild Huseby

Som nevnt gikk det rolig opp bakken fra start, og jeg lå godt foran i feltet. Jeg ville holde meg blant de 30 første hele tiden, og det klarte jeg med glans. Beina var helt topp, og jeg hadde det veldig gøy. Høy fart, godt fremme i et startfelt med høyt nivå og gode bein er neo jeg setter pris på. Feltet var stort lenge, og etter ca 35 minutter skulle vi inn på rittets første parti hvor det bare var mulig å kjøre en i bredden. Jeg lå fortsatt godt fremme og hadde god kontroll. Plutselig er det ikke noe respons i tråkket, og jeg titter ned og ser at kjedet har hoppet av. Jeg prøvde å få det på mens sykkelen rulla, men det gikk ikke så jeg måtte stoppe så fort som mulig. Når jeg stoppa måtte jeg vente til det var stor nok plass til å fikse det, og måtte da la tetpulja gå. To puljer til passerte mens jeg holdt på, og jeg klarte å henge meg på pulje 3. Jeg kom meg fort opp i teten og kjørte det jeg hadde for å prøve å komme meg opp til den første pulja. Jeg kjørte meg opp til pulje 2, og brukte en del krefter på det. På slettene så jeg tetpulja foran oss, og når jeg kom meg frem i pulje 2 var vi nesten i kapp. Jeg og en til kjørte i front for å ta de igjen, men når han andre var i front siste gangen var han sliten og klarte ikke kjøre. Da brakk løypa av veien og inn på en trang traktorvei, og da forsvant teten foran oss. Jeg måtte innse at jeg ikke klarte å komme meg opp, og måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg kunne fortsatt kjøre bedre enn i fjor, og det var motivasjonen jeg jobbet ut fra. Jeg prøvde hele tiden å være blant de 4 første i pulja, og lå mye i front for å holde farten oppe. Heldigvis var det to andre som også ville bruke litt krefter, så vi holdt farten ganske bra. Pulja jeg lå i var det kjentfolk med i, Bjørn Gjellebæk fra Sarpsborg var også med. Det er godt å ha en i gruppa man kjenner, og man kan «måle» seg med. Vet jeg at en jeg er på det gjevne med er med i gruppen, får jeg litt ekstra krefter og vil ikke gi meg.

vasan.jpeg

Utover mot slutten av rittet var det få som ville være med å kjøre. og spesielt fra 55-75 kilometer gikk det ganske rolig. Jeg tok kortere føringer og la meg litt lenger bak, og de andre tok også færre føringer. Her tapte vi en del til de foran, og hadde vi fortsatt å kjøre hardt, hadde vi tatt igjen gruppa foran. De var bare 1 min foran oss i mål, og hadde vi fortsatt å kjøre hardt så hadde vi jaktet de inn. Mot slutten ville alle frem, og det ble en kamp om plassene gjennom campingplassen ca 1 km før mål. Jeg tok hjulet til Gjellebæk og tenkte det var et godt opptrekk, men det var mange som gikk foran han, så jeg gikk også frem. Derfra og inn var det bånn gass og gruppa splitta seg, men i mål kom jeg.. Jeg var inne på 2:46 og plass nr 41. Det er tre minutter bedre enn i fjor, og over 40 plasser bedre. Ikke helt fornøyd med rittet, da jeg vet at jeg kunne hengt på teten lengre og vært med gruppe 2 inn. Fornøyd er jeg med at det var et morsomt ritt med høy fart og god stemning langs løypa. Snittfarten var over 34 km/t og watten var 310.

Nå er det mer trening før Birkebeinerrittet står for tur 25. august. Enda en klassiker som jeg gleder meg masse til!

Stian

Grenserittet 2018 er historie!

Resultater her: 

Halden Arbeiderblad artikkel her  og videointervju etter målgang finner dere her

 

DSC_0038
De tre raskeste Haldenserene etter målgang: meg, Thomas Engelsgjerd og Ole Rekdahl. Ingen tvil ved hvem som har den fineste drakten.. Bilde: Tom Minge NIlsen / HA

Grenserittet leverte i år et par endringer på løypa i forhold til i fjor. En liten forandring, og en litt større. Den store forandringen er at i år var det ingen defilering ut fra Strömstad, men det startet rett i rittet uten rolig kjøring et par kilometer bak en bil. I utgangspunktet skulle ikke dette passe meg, da jeg trenger litt oppvarming for å vekke kroppen. Jeg hadde på forhånd et mål som jeg skulle gjøre alt for å klare. Etter 1 km begynner den første av tre bakker. Her sprekker det opp hvert år, og tetpulja seiler avgårde allerede der. Jeg visste at formen min var god, og at jeg MÅTTE henge med her hvis jeg skulle gjøre det bedre enn tidligere utgaver av Grenserittet. Den første bakken begynner med en gang vi har svingt av asfalten etter 1 km. Det er en løs grusbakke som er forholdsvis bratt, men ikke så lang. Jeg var fint fremme i feltet inn på grusen, men foran meg splittet det seg litt, og jeg måtte kjøre forbi og opp til den første gruppa. Det samlet seg etter bakken, og jeg var klar for neste bakke som kommer fort. Kun 500 meter fra toppen av første bakke til vi skal inn i neste. Den er lengre, men jeg hadde ingen problem med å henge med opp. Etter det jeg har hørt av de som har vært med den første puljen frem til Skee er at det går fryktelig fort opp tredje bakke, som også kommer tidlig. På 2 km er alle tre «startbakkene» unnagjort, og de beste bruker den tredje bakken for å få ristet av så mange ryttere som mulig. Det var altså bare å stålsette seg for at det kom til å bli noen harde minutter… Jeg hadde overraskende gode bein opp den tredje bakken, hvor underlaget er av gress. Jeg hang fint med, og på toppen var jeg i en fire-mannsgruppe som hadde 5 sekunder til teten. Det kjørte vi fort inn, og ved bensinstasjonen i Skee hadde jeg klart målet for dagen. Jeg hang med de beste, og visste at nå kom det roligere partier hvor jeg kunne spare krefter og ta det litt pent. Det kom mye hardere partier senere hvor jeg trengte alle kreftene jeg disponerte for å henge med.

Før første matstasjon etter 2,5 mil hadde Thomas Engelsgjerd fått en luke til resten. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde stukket, men Ole Hem fortalte det da jeg etterlyste han. Derfor gikk det litt roligere i feltet, Swix-gutta hadde ingen ambisjoner om å kjøre han inn. Det virket det derimot som om mannen som har gjort krav på de fleste ritt i HA-karusellen de siste årene, Bjørn Gjællebæk, hadde planer om. På stiene ved Buar og over et langt gressparti lå han foran og kjørte hardt, og jeg håpa for Guds skyld at han snart lot noen andre ta over så det ble litt roligere! Mannen kan kjøre hardt, for å si det sånn.. Det neste kritiske partiet for meg var fra den nye delen fra 2016 og opp fjellet over grensa. Her er det relativt hardt, og opp fjellet er det ganske vanskelig å kjøre fort. Iallfall når pulsen har bikket 190. Bedre ble det ikke når Fredrik Haraldseth (Norgesmester fra i fjor og Swix-rytter) si til Ole Hem (nåværende Norgesmester og Swix-rytter) sa at de skulle kjøre på der, for det var ingen som klarte å henge på de og de kunne få en god luke til resten. Om det var det som ble sagt er jeg ikke 100% sikker på, men det var iallfall det jeg oppfattet. Da tenkte jeg mitt, og det var bare å bite tenna sammen. Jeg kom inn  i bakken som leder til det nye partiet som 5-6 mann i gruppa, og det var jeg fornøyd med. Da hadde jeg en del folk bak meg hvis jeg ikke skulle klare å holde tempoet, og kom ikke til å bli syklende alene. Fredrik og Ole stakk avgårde, og fikk med seg et par til og bak de klarte jeg å holde med med resten. Over grensa og ned til Berby var det bare 5 stk foran oss. Når løypens værste partier for meg var over følte jeg det var ganske sykt at jeg var med så langt fremme. Det var MANGE sterke ryttere som allerede hadde falt av.

719D37EA-602C-49AA-9061-D319B6EB76DB-6129-000004241CF59128.jpeg
Prøver å holde tempoet oppe i gruppa inn mot Skottet. Bilde: Hans Petter Wille / HA

Skottet gikk fint, og det samme med bakkene opp til Prestebakke. Ole Rekdahl, et stort lokalt talent som går på NTG Lillehammer, lå i samme gruppe som meg hele veien, og det er fascinerende å se han fly oppover bakkene. Det ser ikke ut som han bruker noen krefter, men allikevel forserer han bakkene med et høyt tempo. I sånne bakker som for eksempel Skottet og opp til Prestebakke skulle jeg ønske jeg også veide rundt 60 kg! haha.

På Prestebakke er det rittets andre matstasjon, og her er det alltid godt med liv. Ikke like mange mennesker i år som i fjor når vi passerte, men det er musikk og speaker som skaper gode rammer for oss ryttere. Jeg hørte speakeren sa navnet mitt og et eller annet som «Heia Stian, kom igjen!», og det ga virkelig motivasjon! Vi hadde også sett de foran oss såvidt, så det var gode tider fremfor oss. Nå kom vi til det letteste partiet også. Fra Prestebakke til mål er det kun 2-3 steder som er harde, men de er også relativt harde. Inn mot bakkene opp til Gjeddelund så vi de tre stk foran oss, og de nærmet seg stadig. Vi kjørte en relativt god rulle bak, og jeg visste at hvis vi fortsatte så kom vi til å ta de igjen. På stien over Gjeddelund var de rett foran oss, og jeg kunne se at to av de hadde Swix-trøyer. Swix er det beste laget i Norge, og de vinner stort sett hvert ritt.. Ut på veien fra Gjeddelund tok vi de igjen, og Thomas var en av de. Vi var da 12 mann som kjørte sammen mot festningen. Når vi nærmet oss Kula økte tempoet, og jeg tenkte at det kom til å smelle skikkelig opp Kula-bakken. Jeg hadde rett. Iallfall litt. I bunnen ble det gått til, men heldigvis roet det seg da det flatet ut på mellompartiet mellom de to bakkene. Jeg begynte å bli veldig sliten, og slet med å reise meg å tråkke. Krampetendenser hadde kommet, og jeg håpet å slippe de værste krampene. Jeg klarer å hente meg ganske raskt når de kommer, men selvom de kan forsvinne kommer de tilbake. Derfor ville jeg spare så mye som mulig. Nå var det bare et avgjørende parti igjen, for egen del. Det var under jernbanebrua med 6 km igjen. Langs Holevannet mot Erte hadde beina igjen fått besøk av kramper, og de var ikke like lette å bli kvitt denne gangen. Jeg hadde allikevel ingen problemer med å holde gruppa, og på Erte var vi fortsatt 12 mann som skulle gjøre opp om plassene fra 5. og nedover. Tenk det, på Erte med 7 km igjen satt jeg med syklister som Lars Granberg, Fredrik Stephansen, Eirik Fiskvik, Thomas Engelsgjerd og Knut Erik Nesteby og skulle gjøre opp om topp 10 plasser i Grenserittet! Det er ryttere som er helt i toppen av Norge, og som har vunnet mange Norgescuper og andre store ritt. De sykler også for gode UCI-lag.. Ned til jernbanen stakk Thomas og fikk med seg et par til. Jeg lå for langt bak til å henge på, og det er egentlig greit.  Hadde jeg kjørt etter de ned der, hadde jeg garantert kjørt av veien, og det hadde ikke vært å foretrekke.. Thomas og de tre andre kjørte hardt ned, og og fikk en større luke da en Hedmark-rytter skulle ta en spennende forbikjøring på innersvingen under jernbanebrua og veltet. Flaks ikke fler gikk ned!

Nå var det bare Cola-bakken igjen før alt skulle avgjøres, og når det nærmer seg klarer jeg å blokke alle tenker om stive bein som helst skulle ligget på sofaen for lenge siden.. Jeg var godt med over Cola-bakken og lå som nummer tre opp mot Risum. Når vi krysser asfalten og skal ned siste bakke mot festningen roper noen at vi må slippe frem juniorene så de får avgjort junior-konkurransen. «For faen…» tenkte jeg. Jeg lå perfekt plassert inn mot siste bakke og oppløpet, og her skulle jeg bruke en av mine styrker, spurten. Det var fire juniorer blant oss, og to av de lå  i front, mens to lå lenger bak. De ble sluppet frem, og jeg kom lenger bak enn ønsket. Opp bakken mot oppløpet hadde jeg gode bein og følte jeg måtte holde igjen for å ikke kjøre på de foran. Jeg fikk yttersving ut på oppløpet, men hadde en rygg  noen meter fremme som jeg skulle bruke. Alle mann spurtet det de var gode for, og jeg fikk raskt en bra fart, og når jeg skulle sette alle kreftene i sving glipper skoen av pedalen, og jeg får den ikke på. Jeg følte jeg hadde masse krefter som skulle ut, og en topp 10 plassering var innenfor rekkevidde. Under to sekunder av spurten hadde jeg 1661 watt, og jeg følte veldig at beina var gode! Hodet var iallfall på plass! Når jeg ikke fikk inn pedalen skled jeg et stykke og når jeg tittet bak meg var det en god avstand til neste rytter, så jeg tok det pent til mål.

DSC_0027
Sliten, støvete og klar for en dusj. Foto: Tom Minge Nilsen / HA

Jeg karret meg i mål som nummer 17, 2:20 bak vinneren. I fjor var jeg nummer 48, over 10 minutter etter vinneren. Jeg er fornøyd med hvordan rittet endte, og det var veldig motiverende å sitte med så gode ryttere sent i rittet. Kanskje det kan bli en ordentlig syklist av han hockeyspilleren etterhvert!

Nå er det CykelVasan som står for tur neste helg, og det er også et ritt jeg gleder meg masse til. 14.000 startende syklister som skal kjøre fort fra Sälen til Mora. Va kul!, som de sier i Sverige.

Stiaaaaaan

Solstaloppet XC

solsta16
Hytera representert!

I helgen var det endelig klart for et av sesongens mest morsomme ritt og hyggeligste tur. Solstaloppet er rittet og Karlstad er byen. Her har vi alltid vært en gjeng syklister som har reist dagen før rittet med følge og hatt det hyggelig sammen. I år var det bare to syklister igjen som dro, Ulf Ellingsen og jeg. Neste år er det kanskje enda fler som blir med, som innså feilen med å ikke bli med i år!

Rittet hadde i år flyttet starten ut av byen og inn til skogen der vi sykler. Det er bare en kilometer unna torget, så det ligger fortsatt veldig sentrumsnært. Når vi kom på fredag var et 29 grader og strålende sol, og værmeldingen viste det samme dagen etter. Optimale forhold for forbedring av sykkelskille altså! Når vi våknet på lørdag var et alt annet enn gode forhold for skilleforbedring; 15 grader og regn. Det hadde regnet jevnt og trutt hele natten, men det hadde vært tørt og varmt lenge, så det var nok perfekte forhold på alle stiene som rittet inneholder. Det består av nesten 50% sti, så at det var gode forhold der var avgjørende for meg. En annen avgjørende faktor for meg under Solstaloppet er en bakke som heter Bryngfjordsbacken. En bratt slalombakke med 125 høydemeter på 400 meter som skal klatres to ganger, og her er det muligheter for de med gode klatreegenskaper å få gode luker.

solsta1
Ca 300 startende i et stort felt på smale veier.

I Sverige så har syklistene et ekstremt stort behov for å stå foran i starten, så her legger de fra seg syklene 45 min – 1 time før start slik at de får seg en god plass. Oppvarming er ikke så viktig som i Norge, men på veier som i Solstaloppet må man være langt fremme i starten. Ser du meg ikke på bildet over? Det er rett, jeg og et par til varmet opp til 10 min før start og stilte oss opp på utsiden  av feltet helt fremme.

solsta3.JPG
En god start er viktig i ritt som Solstaloppet med mye trange veier og masse singelsti. 

Ut fra start kjørte jeg på ganske hardt, for slik pleier det å starte i spesielt svenske ritt. Helt plutselig hadde jeg 50 meter alene. De andre var kanskje litt for kalde for å kjøre hardt fra start. Oppvarming er ikke så dumt! Jeg ventet de inn og la meg foran i feltet og kontrollerte farten en stund, og lå foran slik at jeg kunne ha en god plass inn i første stiparti. Jeg ville være frøst inn, men kom inn som nummer to. Mannen foran meg var han som vant i 2016, så jeg hadde et godt hjul.

solsta5.JPG
Første stiparti, god kontroll:)

Ut av stipartiet var det fortsatt mange samlet, og det ble en kamp om plassene gjennom de to neste stiene før Bryngfjordsbacken skulle klatres for første gang. Inn i bakken var jeg nummer tre, med to tynne klatrere foran meg. Vinneren fra 2016 var foran meg, og det var i denne bakken han fikk luke og kjørte alene til mål. Jeg hadde veldig gode bein, og selvom jeg har noen kilo mer å dra på enn de andre foran følte jeg at jeg kunne henge på. Jeg hang lett på over toppen og var nummer to opp. Her datt mange av og vi var 7 stk igjen i teten etter bakken. Gjennom de neste stipartiene og grusen kjørte vi fort og alle var med å dro i front. Jeg hadde sesongens beste bein, og det ville jeg ha så lenge som mulig, så jeg kjørte ikke alt for hardt i front. Det kunne de andre gjøre! Gjennom det lengste stipartiet på ca 6-7 minutter la jeg meg foran og kjørte på litt for å se hvordan de andre taklet stipartiene i forhold til meg. 2-3 stk mistet 10 sekunder på oss, men de kjørte oss inn på neste grusparti da han ene er en veldig sterk landeveissyklist. Han er også en gammel hockeyspiller, Pär Bäcker, som har spilt en del år på Färjestad. Vi har kjørt 4-5 ritt sammen og han sykler akkuratt som meg. Liker å kjøre hardt, gå i brudd og støte mye. Han har også en god spurt som meg.

solsta12.JPG
Pär Bäcker i ryggen min.  Han sykler for det svenske laget Ryska Posten Racing Team

Ut på neste og siste runde (rittet kjøres 2 x 30 km) hadde jeg fortsatt gode bein og god kontroll på det som skjedde. Opp slalombakken igjen var jeg også inn som nummer tre. Holdt hjulet til vinneren fra 2016, for jeg var sikker på at nå skulle han rykke og det skulle jeg være med på. Han støtet ikke, men i steden hadde han lite å kjøre med virket det som. Pär gikk opp i front og jeg la meg på hjulet hans og det var bare Ole Dahlsjø fra Hedmark Terrengsykkel som holdt følge over toppen. Vi fikk noen sekunder, men etter toppen kjørte vi ikke hardt nok for å få den avgjørende luka. Vi ble kjørt inn av to stk og vi var 5 igjen.  Det var lite støting på den siste runden og det mente Pär at vi burde gjøre noe med. Han spurte meg om vi skulle støte av noen, og det var jeg selvfølgelig med på. Jeg hadde gode bein og god kontroll, så jeg ville være med å kjøre av noen mens hadde muligheten. Pär støtet første gangen, men ingen datt av. Vi roet ned og når vi samlet oss, støtet jeg. Et par begynte å bli slitne, så når vi støtet en tredje gang datt to stk av. 5 igjen. Jeg, Pär, Ole Dahlsjø, vinneren fra 2016 og en lokal syklist. Han lokale var god på stiene, så vi måtte prøve å få av han også. Vi støtet et par ganger til, og da slapp den tidligere vinneren. Yes! Nå var det to stipartier igjen, et med litt lengde og et kort. Det første gikk bra, full kontroll og gode bein! Det siste gikk også bra, helt til siste sving ut skogen. Her var det nedoverbakke med en 90 grader med løs sand ut på veien. Her skled forhjulet mitt og de to foran fikk en luke da jeg måtte bremse hele farte for å ikke falle. To var i tet med 100 meters forsprang til meg og Pär Bäcker med 1,5 km igjen. De to i front så at vi var langt bak og kjørte hardt for at vi ikke skulle ta oss igjen. Vi måtte jobbe det vi hadde for å ta de igjen, og her var første gangen jeg kjente jeg var sliten. Fryktelig sliten. med 1 km igjen svinger løypa 180 grader av grusveien  og inn på en veldig smal turvei. Typ som lysløypa fra Stenerød til Høiås, bare mye smalere. Her skal det godt gjøres å komme seg forbi noen når det går i stor fart, og jeg kom inn dit som nummer fire. Pär og jeg hadde kjørt hardt for å ta de to foran igjen, og vi ble reddet av at vi tok en veldig god sving ut av veien, mens de ikke svingte like bra. 500 meter før mål er det en skarp venstre sving som doserer feil vei, i tillegg til nedoverbakke. Jeg måtte gjøre noe her for å ha sjansen. Å være nummer 4 inn på det smale oppløpet betyr døden, det gikk ikke. Jeg hadde stor fart inn i svingen og bremset senere enn de andre, og kom meg opp en plass. Han som lå først spurtet alt for tidlig, og han stivnet helt. Ole Dahlsjø lå foran meg og han spurtet forbi og i tet med meg på hjul. Jeg lå på hjul og så etter muligheter for å komme forbi, men det var ikke mulig å komme forbi. Ole lå helt perfekt plassert slik at ingen kom forbi, og jeg kom i mål som nummer 2.

Veldig fornøyd med resultatet, da det er det beste jeg har gjort i det løpet. Tidligere har jeg to 3. plasser, og i tillegg sa arrangøren at vi var over 3 minutter bedre enn tidligere løyperekord. Det jeg er mest fornøyd med er beina og hvordan kroppen fungerte etter en uke med treningsfri. Masse overskudd, og en god dose selvtillit foran Grenserittet.

solsta10.JPG
Rett før målgang da jeg er forbi og på 2. plass og ser etter muligheter for å passere. 

Solstaloppet leverte i år igjen. Løypa er helt konge og byen fantastisk. Gleder oss masse til neste år!

Noen tall fra rittet:

Tid: 2:00:15               NP: 337w               Maks w: 1522. (916 w  i spurten forteller om en trang spurt)             Gj.puls: 172 (terskel 179)        Maks puls: 191 ( maks puls 198)

 

Noen flere bilder, som er tatt av Erik Pütsepp, kommer under i et slideshow.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.