Grenserittet. Et ritt som er på vei til å bli glemt?

I går var det duket for rittet som sparker i gang høstsesongen og grusklassikerene som kommer som perler på en snor i august. Først Grenserittet, så Vasaloppet og til slutt Birkebeinerrittet.

20526325_1611992312205969_2067990810902007599_n
En sliten og lettere irritert Stian Lie rett etter målgang. Foto: Atle Wester Larsen, HA

Jeg hadde gleda meg lenge til årets Grenseritt, og hadde mål om å komme topp 25 i eliteklassen. Det er alltid mye trykk langs løypa, mange folk som ser på og heier og de aller fleste er veldig ivrige. Det er et av de kuleste rittene jeg har kjørt, nettopp av den grunn at det alltid er trykk. Fra min tid som hockeyspiller i Comet var vi på laget ganske bortskjemte under hjemmekampene. Vi hadde alltid mange tilskuere og en speaker i Øivind Strøm som fikk publikum engasjerte på en helt egen måte. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg setter så stor pris på Grenserittet er nettopp dette, at jeg kan dra paraleller fra hockeyen til dette rittet. Jeg husker spesielt i 2015, da var det stor stemning langs hele banen. Det var folk overalt, og alle heia og ropte.

I år, derimot, var det litt annerledes. I tillegg til veldig få syklister (I følge resultatlistene på EqTiming var det drøye 2400 som fullførte) var det mye mindre folk langs løypa i år. Jeg kjørte hele tiden og gleda meg til neste punkt der jeg visste at det brukte å være mange tilskuere som heiet. Gang på gang ble jeg skuffet og det må jeg si er litt trist. For oss som er så glad i denne sporten er det leit å se at engasjementet er så fraværende i forhold til tidligere år. Etter mange skuffelser og mange tråkk mot deltakernes felles mål nærmet vi oss festningen. Når vi nærmet oss slet jeg med kramper og lurte på hvordan jeg skulle komme meg opp siste bakken med bra trykk for å få god fart ut av svingen så jeg kunne spurte om en 24. plass i elitklassen som vi kjempa om.  Jeg tenkte at det ikke skulle bli noen problem, for når jeg kom til siste bakken og så det folkehavet i skråningen langs oppløpet som det var i fjor, kom jeg til å få et adrenalinkick så høyt som jeg tidligere kun hadde opplevd på hockeybanen. Da kom jeg til å fly de siste meterne og glemme alt som het kramper og krampetendenser. Derimot ble det dagens største skuffelse, for skråningen var nærmest folketom i forhold til i fjor. Det er så trist at engasjementet virker å forsvinne fra dette rittet sakte men sikkert. Det som må sies er at på hvert sted det sto folk var det noen som heia på meg. «Heia Stian!» og «Kom igjen Stian!» har jeg ikke telling på hvor mange ganger jeg hørte, men det er så sinnsykt givende å høre det fra kjente og ukjente. Det er som man få ekstra krefter en stund. Så til alle som heia på meg i går; tusen hjertelig takk! Det betyr mye!

Nedgang i antall deltakere har det vært de siste årene, og at antallet deltakere vil gå i bølgedaler forsatår jeg selvfølgelig. Men at et ritt som bare for noen år siden hadde over 8000 deltakere har mistet 5500 deltakere er for meg kritisk. Det koster mye å arrangere dette, og med flere år på rad med sånn deltakelse som i år kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er starten på slutten. Jeg håper for all del jeg har feil, for jeg setter så stor pris på dette arrangementet! Jeg husker når startplassene ble utsolgt på bare noen dager! Det var stor stå-hei og stor mediedekning for at plassene gikk som varmt hvetebrød. Dette er det man må jobbe for å få til igjen, noe jeg er helt sikker på at de på Grenserittet-kontoret gjør. Men hvordan skal de få det til? Det er ikke lett å si, men jeg tror absolutt at startkontigenten har mye å si. Som jeg forstår det er det den vanlige mannen i gata som har sluttet å melde seg på, og for han som trener lite, men melder seg på Grenserittet for å fullføre og få en forhåpentligvis god opplevelse er det en stiv pris. Snakket går i det lokale sykkelmiljøet og det er dette jeg alltid hører. «Koster for mye», «får ikke igjen det jeg betaler for».. Jeg forstår prisene og at det koster å arrangere, og at startkontigenten er en hårfin balansegang. Hvor mye kan man egentlig ta betalt for en startplass? Se på Tons Of Rock, en musikkfestival på festningen. De gjør noe lurt. Rett etter at festivalen er avsluttet legger de ut et eks antall billetter til en rabattert pris. Disse blir revet bort med en gang, og folk kjøper dette mens de fortsatt er gira etter årets festival. Hadde Grenserittet lagt ut et antall billetter, eller reservasjoner til billetter for  for eksempel 50% av prisen, er jeg helt sikker på at det ville vært med på å skaffe litt av den interessen for Hvermansen. En annen vri er å vri det til en konkurranse. «De 1000 første påmeldingene er med i trekningen av 50 gratis startplasser!» . Det ville fått fart på salget, det er jeg rimelig sikker på. Lokalbefolkningen her i Halden ville iallefall fått opp øynene. Og kanskje det er de man må henvende seg til? Vi har kort vei til både start og mål, gode treningsmuligheter i løypa og sykkelinteressen i byen er stor.

Nå har ikke jeg noen statistikk fra tidligere år, men i år var det ca 250 som hadde meldt seg på, men ikke startet. Det er sikkert mange grunner til at folk ikke starter, men at 10% ikke starter syns jeg er tankevekkende. 10% av de påmeldte er ikke syke eller skadet, så hvorfor velger så mange å ikke møte opp? I tillegg var været strålende, og løypa var så bra som den kan bli. Det er jo god steming-garanti bare der!

Noen som skal ha skryt for å gjøre sitt for å få Grensettet ut til folk er lokalbladet. Halden Arbeiderblad har fulgt opp godt før rittdagen, og sveipa du innom http://www.ha-halden.no i går så var nettsiden fylt opp med Grenserittnyheter. Til og med live-dekning! I morgendagens papirutgave er det mest sannsynlig side opp og ned om arrangementet.

20604348_1611992315539302_3864851006403243664_n
Halden Arbeiderblad gjorde en super jobb med sin dekning av Grenserittet, som alle tidligere år. Intervju rett etter målgang kan by på litt lite gjennomtenkte ord, men ærlig som jeg er så kommer alt rett fra hjertet. Foto: Atle Wester Larsen

Jeg håper av hele mitt hjerte at Grenserittet får den oppmerksomheten, engasjementet rundt løypa og deltakelsen som det fortjener. Grenserittet er hvert år en suksess sånn jeg ser det (iallefall sportslig), og det er en sykkelfest som vi her på Østlandet ikke har mange av. Mye av det hviler på våre (syklistene) skuldre. Utnytter vi ikke det de tilbyr, går det ikke lenge. Har du en bakeri i nabolaget, men du som alle andre, kjøper brød på Rema vil det gå dukken for bakeri. Vi må sette pris på tilbudet som blir gitt oss, og selvom det kanskje koster litt mye eller ikke er like interessant lenger bør vi utnytte oss av det. Jobben til Grenserittet er å gjøre arrangementet intressant og spennende så vi biter lettere på kroken. De har gjort en god jobb med å innføre etapperittet i år, men spørsmålet er om det er nok. Som jeg skrev tidligere, jeg håper virkelig at det igjen skal bli rift om billettene og en sykkelfest som vi sjeldent ser andre steder i landet.

Søndagens tanker er herved ute av hodet, og leser noen i grense-administrasjonen dette stiller jeg meg gjerne til disposisjon. Nå tar jeg kvelden og gjør meg klar for neste helgs ritt; Vasaloppet i Sverige. Og forresten. Sverige. Dit kan det være lurt å ta en titt. Svenskene kan arrangere ritt. Til de grader!

xoxo Stian

En kommentar om “Grenserittet. Et ritt som er på vei til å bli glemt?

  1. Når idrett går fra ildsjel, glede til å bli kommersiell «industri» -for mosjonister, så går det den veien her. Ble 5 år for min del, arrogante arrangører som ikke evner å se annet enn penger.

    Var med på landegrensen et år, hvor en kamerat gikk i bakken i 45 km/t, 8 telefoner til arrangør, null reaksjon. Lang historie kort – vi ringte Svensk sykehus som kjørte vår venn til sykehus i Norge.

    Når vi så kommer tilbake og forteller saken, så blir vi lovet ny billett til neste år, men etter at de fikk «samlet» seg – så fikk vi epost fra ritt-kontoret du skryter av, med blank avslag på plass neste år. Det er grenserittets måte å takle slikt på.

    Resultat for grenserittet? 20 stk syklister som ikke møter opp på et eneste ett av deres arrangement i fremtiden. Smart å flå oss som tok vare på en skade syklist på den måten der?

    De fikk mer enn klar nok beskjed om at måten de håndterte den skadde på var langt under pari – likevel så benytter de den ENE muligheten de hadde til å være helt fraværende og fullstendig uten empati. De valgte å være en pengemaskin, vel, DET er skjelden lurt.

    Så i går at de tror det er sofaen som har tatt oss andre – det er det ikke, det er deres arroganse og likegyldighet.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s