Endelig satt den!

medhaldenmottoppen

Resultater finner du her

Artikker fra Halden Arbeiderblad finner du her

I dag var det tid for Aremarkrittet, eller Marker Saprebankrittet som navnet egentlig er. Dette er et ritt jeg har sett frem til, for det er dette rittet i karusellen jeg har følt jeg har best muligheter til å vinne. Her er det en enkel løype, med kun et stiparti som avslutning. Sti er det jeg er minst god på, så mine muligheter her er å ha et godt forsprang inn i skogen. Derfor hadde jeg lagt en plan om å rykke litt før skogen, og håpe jeg hadde tid for meg selv til å knote meg gjennom stipartiet.

aremark2
Krysser målstreken først, med rittleder Tore Petter Engen bak. Foto: Gunnar Paulsen, Halden Arbeiderblad

Rittet begynte i rolig tempo, og jeg holdt meg foran i feltet hele tiden. Det var litt bruddforsøk i starten, men ingen kom seg unna. Inn mot Bøensætre (tidligere Farmen-går) la jeg meg foran så jeg skulle være først inn i en liten skogskneik hvor det hvert år skiller seg ut en tetgruppe. Markus Eid Mellegård, som vant forrige ritt, var foran meg inn i bakken, og midtveis i bakken var det veldig gjørmete og jeg fikk ikke feste. Det ble noen runder med spoling i søla før jeg bestemte meg for å hoppe av sykkelen og løpe opp bakken. På toppen var jeg noen sekunder etter de fem første, men jeg satt meg på sykkelen og kjørte de inn med Frode Bokerød (en annen haldenser) på hjulet. Vær så god Frode! Etter Bøensætre er det et parti med en del bakker, og her ble det kjørt litt. Jeg hadde gode bein, og følte jeg hadde god kontroll. Når tetgruppa hadde satt seg var vi 9 stk i fronten. Underveis er det mange partier med nylagt pukk og løs sand, og det var et par bakker som var litt leie å få godt feste. Ca halvveis i rittet kommer vi ut på et asfaltstrekke, og her kjørte vi veldig rolig. Ingen ville kjøre, og jeg så bak oss at gruppa etter nærmet seg fort. Jeg prøvde å dra i gang en rulle, men  det var ikke særlig interesse blant de andre. Etter det lille asfaltstrekket var det tid for grus og pukk. Bakkene opp til Lundhøgda stod for tur. Her stiger det jevnt og trutt og tempoet ble skrudd opp og de som nærmet seg bak ble fort borte. Etter bakkene er det et langt parti med mye løs pukk. Her føler jeg at jeg ikke har god teknikk, og man sklir litt dit hvor sykkelen vil i perioder. Gjennom pukken kjørte Frode Bokerød først, og jeg så han skrev at han prøvde å kjøre på for å mørne oss andre, men jeg satt med knall gode bein og følte jeg hadde masse energi. Når pukkstrekket nærmet seg slutten var det en liten kneik som jeg prøvde å kjøre på å få noen meter i. Flemming Kristiansen (Smaalenene SK/ Sport 1) hang seg på og jeg opplevde at vi hadde noen meter på resten. Desverre ville han ikke kjøre når jeg prøvde å få han frem, og de andre tok oss fort igjen. Med 1 mil ca igjen kommer vi inn på samme vei som vi syklet i starten av rittet, bare motsatt vei. Her var det masse støting, og den som støtet mest var en annen Sport 1-ryttet, som støtet ikke mindre enn 6 ganger. Jeg tettet de to første, mens andre tettet de siste. Vi nærmet oss kneika før stipartiet hvor planen var å støte, og når vi kom dit så gikk jeg til. Jeg kjørte det jeg hadde i 5-6 sekunder og fikk noen sekunder før skogspartiet. Når vi skal inn i skogen, svinger veien 90 grader og inn i en liten bakke. Der kjørte jeg også det jeg hadde og så at mannen bak meg hadde stiv gaffel. Stipartiet begynner med et langt parti med singeltrack, og jeg regnet med at jeg kunne få en del sekunder på resten når jeg syklet med fulldemper mot mannen bak med stiv gaffel. Det gjorde jeg, og jeg tittet bak meg støtt og stadig uten å se de andre. Jeg forstod at jeg kom til å vinne, og adrenalinet snek seg sakte men sikkert frem. Når jeg nærmet meg nest siste slette før mål, var jeg ganske godt nede i kjelleren. Det er rart hvor mye energi man kan få bare av adrenalin.. Selvom jeg følte meg veldig sliten kunne jeg bare kjøre på videre, for jeg visste jeg kom til å vinne. Jeg kjørte det jeg hadde frem til siste sving, og oppløpet gjensto. 200 meter med bløtt gress var det oppløpet bød på, og her var det veldig deilig å kunne kontrollere inn til seier.

aremark3
Innkasserer en seier til Hytera Road Team, som har vunnet 12ritt allerede i år. Foto: Gunnar Paulsen / Halden Arbeiderblad

Det jeg er mest fornøyd med i dag er at jeg kjørte såpass fort gjennom stipartiet, og at jeg avgjør det her. Det er her jeg har mine svakheter på terrengsykkelen, og at jeg klarer å kjøre med en ganske god flyt der gir meg masse selvtillit inn mot de neste terrengrittene. I dag kjørte vi også 6 minutter saktere enn i fjor, mye grunnet løs sand og pukk og mye lurekjøring. Av den grunn følte jeg, sikkert som de fleste andre i teten, at jeg hadde gode bein og mye krefter til slutt.

Fra jeg rykket til jeg var i mål var det  5 minutter med 432 w  i snitt, og med en vekt på 76 kg gir det en watt pr kilo på 5,68. 

Neste på planen er en rolig joggetur med kona i morgen, før raceprep lørdag og nytt ritt søndag. Da er det Brudfjäll som står for tur!

Stian

2 kommentarer om “Endelig satt den!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s