«Skal jeg klare det her, Jesus, må du gi meg krefter jeg aldri har hatt før..»

Ja, i helgen har jeg måtte ty til høyere makter for å klare å bidra for laget. Mer om det senere, men først må vi skru tiden tilbake to døgn: tilbake til lørdag, til Berg stadion og Berg rittet.

Bilde fra 28.05.2018 kl. 19.57
Artikkelen fra Berg rittet i Halden Arbeiderblad. Tusen takk for at dere bruker tid og sider på meg, selv negative prestasjoner. All PR er vel god PR? haha

Halden Arbeiderblads artikkel finner dere her. Jeg velger å ikke si så mye om lørdagen annet enn skuffende, håpløst og ræva kropp. Jeg som gleda meg til Gjellebæk var tilbake og håpa å kunne gi han litt konkurranse.. det gikk loddrett drit, og når han reiste seg i en bakke føltes det ut som jeg kjørte bakover istedenfor fremover. Jaja, nye muligheter kommer tenkte jeg.

Og nye muligheter kom allerede dagen etter, i går på søndag. Og været var meldt like varmt. Motivasjonen når klokka ringte 05:30 var laber.. Jeg vet godt etter mange års erfaring at kroppen ikke spiller på lag når det er meldt over 25 grader, men starten vår var klokken 10, og da var det meldt 20 grader. Det er veldig levelig, så jeg var optimistisk før start. Kanskje klarte vi å komme i mål før det var umenneskelig.

Vestfold Rundt ble en så-som-så opplevelse formmessig. Mer om det senere. Først vil jeg si at selve arrangementet var helt konge! Løypa på 165 km var morsom; noen lange bakker og mange små knekkere. Langs løypa, og spesielt siste bakke opp fra Åsgårdsstrand, var det mange tilskuere. Opp der var det litt NM følelse! Norske flagg og hundrevis av mennesker som skrek og heiet. Det er sånn vi ryttere setter pris på, og det er lenge siden jeg har opplevd det på et turritt i Norge. Mange syklister gjorde stemningen god på torget i Horten, som også var start og mål og arrangørens plass. Her fikk Hytera virkelig vist seg frem, for vi fikk teltet vårt plassert midt på torget, som eneste lag som fikk plass der. Det er stas.

vestfold1
Torget i Horten, arrangørens telt og en lokal sykkelsjape.
vestfold2
Stille før stormen i Hytera-teltet. Fortsatt tidlig på dagen..

Tilbake til rittet, og overskriften i dette innlegget. Vi begynte ut fra Horten i et behagelig tempo, og støting og bruddforsøk begynte ganske umiddelbart. Som vanlig ville jeg, og hadde som oppgave å prøve å komme meg med i brudd, men det var ikke like lett i går. I starten var jeg aktiv og prøvde å gå etter det som var, men stadig ble vi innkjørt. Etter en del forsøk fikk jeg, Heine Liland (lagkompis) og tre andre en luke til feltet, og vi kjørte i det som føltes som god fart. Etter en stund ble vi tatt igjen, og rittets første harde bakke kom til syne. 3 km hvor vi skulle opp 140 høydemeter. Egentlig så er det ikke så ille, men med gårsdagens begredelige form friskt i minne var jeg litt småbekymret. Heldigvis var det ikke noe problem, og over toppen gikk det som skulle bli dagens brudd. Desverre satt jeg alt  for langt bak til å være med. Det ble litt støting for å komme etter bruddet, og på et tidspunkt var jeg i et mellombrudd med Fred, Martin Iversby (som endelig sykler ritt igjen!) og en Frøy-gutt. Da følte jeg meg i slaget og tenkte at dette blir gøy, og  trodde vi skulle komme oss opp til bruddet. Feltet støtet seg desverre opp til oss, og igjen var vi samlet i hovedfeltet med en gruppe foran oss.

Da hadde vi kanskje kjørt 50 kilometer av 165 og det skulle vise seg at resten av rittet ble en god søndagstur. Rolig tempo uten de helt store fartsendringene. Når noen rykket og feltet hang seg på gled jeg bakover og prøvde å spare på kreftene. Det måtte jeg i dag, for selvom beina var bedre enn i går, hadde magen en annen plan. Har du noen gang kjent  på følelsen at det er 20 kilo som vil ut av magen, men du må knipe igjen i fare for at det kan være noe litt mer fast enn en fis som kan komme ut? I går satt jeg over 4 timer og knep igjen, og det er ikke likt meg. Vanligvis er luften ute fortere enn jeg rekker å tenke, og dette var en annerledes opplevelse for magen. Den svarte meg mageknip ut av en annen verden, men jeg forstod ikke før jeg var i mål hvorfor magen oppførte seg sånn. Når jeg var i mål og i sikker sone, kunne jeg lette på trykket, og Martin Iversby fikk gleden av å være lukteskuer (luktende tilskuer). Alt ble mye bedre.

Etter ca halve rittet var det faktisk så vidt jeg klarte å henge på. Jeg datt nesten av hovedfeltet i en liten bakke, og klarte ikke kjøre meg opp. Heldigvis kom en bakfra og kjørte oss opp. Litt senere var det også litt dramatisk. En rytter som lå noen meter foran meg gikk ned i en velt, og jeg måtte bråbremse. Flere foran meg gikk ned, men jeg fikk heldigvis bremset såpass mye så jeg bare kjørte inn i de som lå nede uten å falle. Bak meg kom en annen i full fart som jeg såvidt rakk å se med et øye over skulderen. Han hadde ikke rukket å bremse så mye, og her skulle hockeykunnskapene mine komme til nytte. Med en god hockeytakling tar jeg han i mot og sender han ut i grøfta. Jeg og sykkelen min klarte seg, og han andre landet mykt i grøfta istedenfor å krasje inn i flere andre. Da var det om å gjøre å komme seg så fort som mulig i pedalene og trå seg opp i hovedfeltet. Heldigvis var beina mye bedre da, og veien opp gikk fint.

IMG_2985

Nå stod byer som Larvik og Sandefjord for tur. Gjennom rundkjøringer og sentrum av de to byene dukket det opp flere steder med gode minner fra en roadtrip jeg og min tidlige samboer fra tiden i Kongsvinger, Fredrik Fleischer, la ut på sommeren 2010. Da fikk beina ny gnist og jeg følte meg mer pigg, uten å være i nærheten av toppnivå. Noen gel´s og en bar ble kastet ned, og vi bega oss  mot det som skulle være det avgjørende partiet. Bakken opp fra Åsgårdsstrand. En bratt og lang bakke hvor vi trodde det kom til å bli avgjort. Underveis tok vi igjen mange andre ryttere som startet tidligere enn oss. Vestfold Rundt tilbyr lagstart med egen konkurranse, samt halve distanser av hovedrittet. De startet før oss, og når vi tok igjen flere lag og en pulje hadde en fra gruppen vår klart å komme seg løs og gått. Vi hadde da tatt igjen bruddet som ledet, men ikke registrert at en ny hadde stukket på nytt. Hvordan klarer vi det? Aner ikke, men håpløst er det!..  Vi kom inn mot Åsgårdssstrand og den siste bakken etter 155 kilometer, og da var beina ganske tomme. Kreftene var slutt og krampetendensene var virkelig tilstede, men jeg ville ikke gi meg. Var det en måte jeg kunne hjelpe laget en siste gang? Jeg var usikker, så jeg måtte sende en tanke til sjefen der oppe: «Skal jeg klare det her, Jesus, må du gi meg krefter jeg aldri har hatt før..», tenkte jeg og nærmest rett etter begynte bakken. Fra havets nivå svingte vi 90 grader til venstre og en vegg åpenbarte seg. Jeg lå ganske langt bak, men var nummer tre av Hytera-laget med kun Fred og Martin foran meg. Martin har vært syk lenge, og jeg var ikke sikker på om han kom seg med over bakken, men Fred satt godt plassert langt fremme. Beina mine føltes som de stod rett ut, men på en rar måte gikk jeg litt i svart og kjørte godt oppover bakken. Jeg kjørte forbi mange, og plutselig var Martin foran meg. Han også med kramper. Heldigvis fikk han hjulet mitt og vi kom oss opp bakken, og kjørte  opp til fronten av feltet. Jeg var sikker på at mine bønner ble hørt. Fred kom forbi meg og ba meg holde hjulet hans, og da forstod jeg at Martin var med og at dette kunne bli veldig gøy. Fra siste rundkjøring og til mål må det være minst 4 kilometer med et rett oppløp. Vi var usikre på hvor mål var, men Fred kjørte som en helt i front med meg på hjul, og Martin på mitt. Nå vi nærmet oss mål kom Martin forbi meg og tok hjulet til Fred, men mistet det da han manøvrerte seg til et annet hjul. Plutselig satt han litt bak og jeg måtte bruke det siste jeg hadde til å hjelpe han opp til Fred så Martin brukte så lite krefter som mulig. Fred lå i front og kjørte et sinnsykt opptrekk, og når Martin fikk hjulet hans for andre gang visste jeg skjebnen. Martin, som er en ekstremt god spurter, kunne ikke tape spurten etter at Fred plasserte han perfekt, og det gjorde han heller ikke. Jeg kunne se han vant spurten i hovedfeltet fra min posisjon bak spurterene, og sikret laget 2. plass og klasseseier til seg selv. Helt ferdig kom jeg i mål og bort i Hytera-teltet, slang meg ned på bakken og var helt tom. Akkurat det gjorde ingenting når Martin endelig er tilbake i et ritt og viser det han gjorde. Ikke annet enn imponerende etter et halvt år uten store treningen.

Alt i alt ble Vestfold Rundt en grei opplevelse. Kroppen kunne og burde vært bedre, men arrangementet, løypa og stemningen rundt løypa var upåklagelig. Til dere som ikke var med i år; dere gikk glipp av noe! Jeg kommer gladelig tilbake til flotte Vestfold, for det her var et arrangement ikke mange i Norge kan måle seg med. Tusen takk!

Stian

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s