Grenserittet 2018 er historie!

Resultater her: 

Halden Arbeiderblad artikkel her  og videointervju etter målgang finner dere her

 

DSC_0038
De tre raskeste Haldenserene etter målgang: meg, Thomas Engelsgjerd og Ole Rekdahl. Ingen tvil ved hvem som har den fineste drakten.. Bilde: Tom Minge NIlsen / HA

Grenserittet leverte i år et par endringer på løypa i forhold til i fjor. En liten forandring, og en litt større. Den store forandringen er at i år var det ingen defilering ut fra Strömstad, men det startet rett i rittet uten rolig kjøring et par kilometer bak en bil. I utgangspunktet skulle ikke dette passe meg, da jeg trenger litt oppvarming for å vekke kroppen. Jeg hadde på forhånd et mål som jeg skulle gjøre alt for å klare. Etter 1 km begynner den første av tre bakker. Her sprekker det opp hvert år, og tetpulja seiler avgårde allerede der. Jeg visste at formen min var god, og at jeg MÅTTE henge med her hvis jeg skulle gjøre det bedre enn tidligere utgaver av Grenserittet. Den første bakken begynner med en gang vi har svingt av asfalten etter 1 km. Det er en løs grusbakke som er forholdsvis bratt, men ikke så lang. Jeg var fint fremme i feltet inn på grusen, men foran meg splittet det seg litt, og jeg måtte kjøre forbi og opp til den første gruppa. Det samlet seg etter bakken, og jeg var klar for neste bakke som kommer fort. Kun 500 meter fra toppen av første bakke til vi skal inn i neste. Den er lengre, men jeg hadde ingen problem med å henge med opp. Etter det jeg har hørt av de som har vært med den første puljen frem til Skee er at det går fryktelig fort opp tredje bakke, som også kommer tidlig. På 2 km er alle tre «startbakkene» unnagjort, og de beste bruker den tredje bakken for å få ristet av så mange ryttere som mulig. Det var altså bare å stålsette seg for at det kom til å bli noen harde minutter… Jeg hadde overraskende gode bein opp den tredje bakken, hvor underlaget er av gress. Jeg hang fint med, og på toppen var jeg i en fire-mannsgruppe som hadde 5 sekunder til teten. Det kjørte vi fort inn, og ved bensinstasjonen i Skee hadde jeg klart målet for dagen. Jeg hang med de beste, og visste at nå kom det roligere partier hvor jeg kunne spare krefter og ta det litt pent. Det kom mye hardere partier senere hvor jeg trengte alle kreftene jeg disponerte for å henge med.

Før første matstasjon etter 2,5 mil hadde Thomas Engelsgjerd fått en luke til resten. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde stukket, men Ole Hem fortalte det da jeg etterlyste han. Derfor gikk det litt roligere i feltet, Swix-gutta hadde ingen ambisjoner om å kjøre han inn. Det virket det derimot som om mannen som har gjort krav på de fleste ritt i HA-karusellen de siste årene, Bjørn Gjællebæk, hadde planer om. På stiene ved Buar og over et langt gressparti lå han foran og kjørte hardt, og jeg håpa for Guds skyld at han snart lot noen andre ta over så det ble litt roligere! Mannen kan kjøre hardt, for å si det sånn.. Det neste kritiske partiet for meg var fra den nye delen fra 2016 og opp fjellet over grensa. Her er det relativt hardt, og opp fjellet er det ganske vanskelig å kjøre fort. Iallfall når pulsen har bikket 190. Bedre ble det ikke når Fredrik Haraldseth (Norgesmester fra i fjor og Swix-rytter) si til Ole Hem (nåværende Norgesmester og Swix-rytter) sa at de skulle kjøre på der, for det var ingen som klarte å henge på de og de kunne få en god luke til resten. Om det var det som ble sagt er jeg ikke 100% sikker på, men det var iallfall det jeg oppfattet. Da tenkte jeg mitt, og det var bare å bite tenna sammen. Jeg kom inn  i bakken som leder til det nye partiet som 5-6 mann i gruppa, og det var jeg fornøyd med. Da hadde jeg en del folk bak meg hvis jeg ikke skulle klare å holde tempoet, og kom ikke til å bli syklende alene. Fredrik og Ole stakk avgårde, og fikk med seg et par til og bak de klarte jeg å holde med med resten. Over grensa og ned til Berby var det bare 5 stk foran oss. Når løypens værste partier for meg var over følte jeg det var ganske sykt at jeg var med så langt fremme. Det var MANGE sterke ryttere som allerede hadde falt av.

719D37EA-602C-49AA-9061-D319B6EB76DB-6129-000004241CF59128.jpeg
Prøver å holde tempoet oppe i gruppa inn mot Skottet. Bilde: Hans Petter Wille / HA

Skottet gikk fint, og det samme med bakkene opp til Prestebakke. Ole Rekdahl, et stort lokalt talent som går på NTG Lillehammer, lå i samme gruppe som meg hele veien, og det er fascinerende å se han fly oppover bakkene. Det ser ikke ut som han bruker noen krefter, men allikevel forserer han bakkene med et høyt tempo. I sånne bakker som for eksempel Skottet og opp til Prestebakke skulle jeg ønske jeg også veide rundt 60 kg! haha.

På Prestebakke er det rittets andre matstasjon, og her er det alltid godt med liv. Ikke like mange mennesker i år som i fjor når vi passerte, men det er musikk og speaker som skaper gode rammer for oss ryttere. Jeg hørte speakeren sa navnet mitt og et eller annet som «Heia Stian, kom igjen!», og det ga virkelig motivasjon! Vi hadde også sett de foran oss såvidt, så det var gode tider fremfor oss. Nå kom vi til det letteste partiet også. Fra Prestebakke til mål er det kun 2-3 steder som er harde, men de er også relativt harde. Inn mot bakkene opp til Gjeddelund så vi de tre stk foran oss, og de nærmet seg stadig. Vi kjørte en relativt god rulle bak, og jeg visste at hvis vi fortsatte så kom vi til å ta de igjen. På stien over Gjeddelund var de rett foran oss, og jeg kunne se at to av de hadde Swix-trøyer. Swix er det beste laget i Norge, og de vinner stort sett hvert ritt.. Ut på veien fra Gjeddelund tok vi de igjen, og Thomas var en av de. Vi var da 12 mann som kjørte sammen mot festningen. Når vi nærmet oss Kula økte tempoet, og jeg tenkte at det kom til å smelle skikkelig opp Kula-bakken. Jeg hadde rett. Iallfall litt. I bunnen ble det gått til, men heldigvis roet det seg da det flatet ut på mellompartiet mellom de to bakkene. Jeg begynte å bli veldig sliten, og slet med å reise meg å tråkke. Krampetendenser hadde kommet, og jeg håpet å slippe de værste krampene. Jeg klarer å hente meg ganske raskt når de kommer, men selvom de kan forsvinne kommer de tilbake. Derfor ville jeg spare så mye som mulig. Nå var det bare et avgjørende parti igjen, for egen del. Det var under jernbanebrua med 6 km igjen. Langs Holevannet mot Erte hadde beina igjen fått besøk av kramper, og de var ikke like lette å bli kvitt denne gangen. Jeg hadde allikevel ingen problemer med å holde gruppa, og på Erte var vi fortsatt 12 mann som skulle gjøre opp om plassene fra 5. og nedover. Tenk det, på Erte med 7 km igjen satt jeg med syklister som Lars Granberg, Fredrik Stephansen, Eirik Fiskvik, Thomas Engelsgjerd og Knut Erik Nesteby og skulle gjøre opp om topp 10 plasser i Grenserittet! Det er ryttere som er helt i toppen av Norge, og som har vunnet mange Norgescuper og andre store ritt. De sykler også for gode UCI-lag.. Ned til jernbanen stakk Thomas og fikk med seg et par til. Jeg lå for langt bak til å henge på, og det er egentlig greit.  Hadde jeg kjørt etter de ned der, hadde jeg garantert kjørt av veien, og det hadde ikke vært å foretrekke.. Thomas og de tre andre kjørte hardt ned, og og fikk en større luke da en Hedmark-rytter skulle ta en spennende forbikjøring på innersvingen under jernbanebrua og veltet. Flaks ikke fler gikk ned!

Nå var det bare Cola-bakken igjen før alt skulle avgjøres, og når det nærmer seg klarer jeg å blokke alle tenker om stive bein som helst skulle ligget på sofaen for lenge siden.. Jeg var godt med over Cola-bakken og lå som nummer tre opp mot Risum. Når vi krysser asfalten og skal ned siste bakke mot festningen roper noen at vi må slippe frem juniorene så de får avgjort junior-konkurransen. «For faen…» tenkte jeg. Jeg lå perfekt plassert inn mot siste bakke og oppløpet, og her skulle jeg bruke en av mine styrker, spurten. Det var fire juniorer blant oss, og to av de lå  i front, mens to lå lenger bak. De ble sluppet frem, og jeg kom lenger bak enn ønsket. Opp bakken mot oppløpet hadde jeg gode bein og følte jeg måtte holde igjen for å ikke kjøre på de foran. Jeg fikk yttersving ut på oppløpet, men hadde en rygg  noen meter fremme som jeg skulle bruke. Alle mann spurtet det de var gode for, og jeg fikk raskt en bra fart, og når jeg skulle sette alle kreftene i sving glipper skoen av pedalen, og jeg får den ikke på. Jeg følte jeg hadde masse krefter som skulle ut, og en topp 10 plassering var innenfor rekkevidde. Under to sekunder av spurten hadde jeg 1661 watt, og jeg følte veldig at beina var gode! Hodet var iallfall på plass! Når jeg ikke fikk inn pedalen skled jeg et stykke og når jeg tittet bak meg var det en god avstand til neste rytter, så jeg tok det pent til mål.

DSC_0027
Sliten, støvete og klar for en dusj. Foto: Tom Minge Nilsen / HA

Jeg karret meg i mål som nummer 17, 2:20 bak vinneren. I fjor var jeg nummer 48, over 10 minutter etter vinneren. Jeg er fornøyd med hvordan rittet endte, og det var veldig motiverende å sitte med så gode ryttere sent i rittet. Kanskje det kan bli en ordentlig syklist av han hockeyspilleren etterhvert!

Nå er det CykelVasan som står for tur neste helg, og det er også et ritt jeg gleder meg masse til. 14.000 startende syklister som skal kjøre fort fra Sälen til Mora. Va kul!, som de sier i Sverige.

Stiaaaaaan

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s