NM 2018 done and dusted

nm1
Enter a caption

Norgesmesterskapet er nå over, og det har vært noe jeg har sett frem til med både glede og skrekk. Jeg har aldri kjørt et ritt med så gode ryttere før, og det skremte meg litt. Det var påmeldt 61 kontinental og proffryttere, og da lå det i korta at det kom til å gå fort..

Rittet var på 200 kilometer, og det gikk i en rundløype på 16 kilometer som skulle syklet 13 ganger. 1 km etter start kom rundens største utfordring, klatringen opp til Mokollen. Stigningen er på det meste 18%, og det er veldig bratt! Bildet over er fra bakken, og det er mye brattere enn det ser ut som.

Jeg ankom startfeltet 30 min før start, og da var det allerede mange som hadde stilt seg opp. Ca 60% av startfeltet hadde allerede stilt seg opp, og da kom jeg litt langt bak i rekkene. Jeg håpet å være langt fremme når bakken til Mokollen kom etter 1 km, men det var vanskelig med små og trange gater frem til bakken. Bedre ble det ikke at etter 700 meter kom dagens første velt, og den var rett foran meg. Jeg klarte ikke styre unna, og kjørte i grøfta uten å falle. Fort fikk jeg løs hjulet til en annen som som satt i hjulet mitt, og tilbake på veien. Heldigvis fikk ikke dette store konsekvenser annet enn at jeg mistet noen plasser. Sykkelen like hel, og beina stivnet ikke. Helt topp:)

Heldigvis gikk det greit over bakken første gang, og jeg satt godt med den første runden. Ut på andre runden gikk det betydelig fortere, og feltet ble splittet andre gangen vi klatret den grusomme bakken. Da kom jeg sammen med 10-12 andre i gruppen bak hovedfeltet, men vi kjørte oss greit opp igjen. De neste rundene frem til runde 6 gikk ganske greit. Jeg visste at fler og flere ryttere datt av og ble tatt tu av rittet, og følte jeg hang bra med. Ut fra hver sving var det fartsøkning, og det var sjeldent noe hvile. Sidevind var det også, og det bød heller ikke på noe særlig hvile.. Veldig motiverende og gøy å kjøre med proffene man ellers ser på TV! Boasson Hagen, Kristoff, Stake Laengen, Bystrøm og Holst Enger for å nevne noen, samt Joker Icopal og Uno-x var sterkt representert.

På 6. runden kjente jeg at kramper begynte å melde sin ankomst, og da måte jeg prøve å slakke litt opp bakken. Jeg trodde jeg lå godt ann i feltet, det var mye færre ryttere foran meg enn tidligere runder. Det gikk også betraktelig fortere denne runden. Jeg slapp meg sakte bakover, og plutselig var jeg ti meter bak hovedfeltet. Mange ryttere hadde stått av på forrige runden, uten at jeg hadde fått det med meg. Da lå jeg det altså bak feltet alene og kjempet en dødens kamp. Jeg hadde ikke sjans til å ta igjen hovedfeltet, og det var bare å prøve å komme seg til runding før jeg også ble  tatt ut. Hadde jeg ikke sluppet meg bakover i feltet, men holdt intensiteten oppe, hadde jeg nok dratt på meg skikkelige muskelsmerter og da hadde jeg også vært borte. Alt i alt hadde jeg nok ikke mer å gi i gårsdagens ritt, men det får være en grei debut selvom jeg gjerne skulle kjørt mer. Som man sier; neste gang! Nå vet jeg hvor lista ligger og selvom dette var noen hakk over et Norges Cup-ritt gleder jeg meg til det første Norges Cup-rittet på landeveien står for tur. Det er noe annet enn Halden & Aremark-karusellen for å si det sånn..

Med masse trening og trening og atter trening gleder jeg meg til fortsettelsen:)

 

Stian

Dwars Door Iddefjorden 2018

I går var det duket for Dwars Door Iddefjorden, klubbmesterskapet i Fiskeklev Landeveisclub. Først på dagen er det ritt, så er det mat, premieutdeling og sosialt samvær med klubbens medlemmer og deres familiemedlemmer. Dette er et ritt som henger høyt, og jeg hadde så lyst til å vinne i år! Derfor tenkte jeg å legge litt press på meg selv, samtidig som jeg liker å være litt breial. Når jeg fikk spørsmål om å bidra med en kake, kom ideen om en seierskake med en gang. Kringla Konditori, en av sponsorene mine, tok oppgaven på strak arm og bidro med en nydelig kake.

DDI7

Når jeg kom med den kaka før start, var lista lagt og jeg måtte vinne! Vi syklet på kryss og tvers rundt områder som Skee, Näsinge, Krokstrand, Hälle og Strömstad. Til sammen ble det 145 km, og innenfor disse kilometerene var det 30 sprinter og bakketopper vi fikk poeng på. 10 poeng til nr 1, 5 til nr 2 og 2 poeng til nr 3. Halvveis var det lunsj på Kaffedoppet i Strömstad, og den eldre garde i klubben fikk fylt på rikelig med kaffe og kake. Selv ble det en Cola og en nydelig ost och skinka-smörgås.

DDI4.jpg
Noen av medlemmene som var med på klubbmesterskapet foran Kaffedoppet

Ved lunsjen ble det opplyst om at jeg lå nesten likt med en annen. Jeg hadde tatt godt med poeng, og hadde kontroll på han andre. Jeg var sikker på at jeg lå et godt stykke foran poengmessig, selvom det ble sagt noe annet. Det var veldig greit for min del, for da måtte jeg kjøre hardt resten av turen for å ta fler poeng. De neste poengene ut fra lunsj kom kjapt, og pulsen steg fort. Jeg hadde god hjelp av to andre (velger å holde de anonyme, så ingen allianse kommer frem foran fremtidige klubbritt, haha) og de gjorde så jeg kunne ta 20 poeng på de to første etter mat. Etter de to gikk han jeg kjempet mot, og jeg var tvunget til å henge meg på. Vi ble tre stk som kjørte i brudd foran, og vi kjørte alene gjennom de neste 5 punktene, hvor det siste ga doble poeng. Jeg hadde mest krefter og vant alle, og da visste jeg det var avgjort. Til slutt stod beina rett ut, og krampene var virkelig tilstede. Dette var hardt! Jeg tørr å påstå at det ikke er et sterkere lag i Norge under elitelagene. De vil jeg i alle fall høre fra! Forkjølelsen som jeg har slitt med i 1,5 uke var fortsatt ikke borte, men mye bedre i går, og formen føles bedre i dag!

DDI6
En sjukt glad Stian

Tilbake på Fiskeklev ventet det mat, drikke og premieutdeling. Fred og Trine hadde stilt hele huset og eiendommen til disposisjon, og for en dag vi fikk. Det som må være Haldens fineste plass med de hyggeligste og mest gjestfrie menneskene la alt til rette for sosial hygge. Koner og familie var også med, noe som gjorde dagen perfekt. Tusen takk Trine, Fred og barna for at dere stilte i stand dagen! Ole-Petter og Geir med bilder og dronefilming må også nevnes. Gleder meg til filmen er ferdig, da skal dere se hvor fint vi hadde det! De to bildene i slideshow under er fra før vi startet på rittet. Nydelig utsikt over Iddefjorden Duskregn før start ble til strålende sol når vi kom tilbake.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tusen takk til alle som var med på å gjøre dagen perfekt, jeg og min familie som kom etter rittet hadde en helt perfekt dag!

Nå venter en treningsuke hvor vi skal bygge overskudd. Til helgen er det NM som står for tur, med forhåpentligvis gateritt fredag og fellesstart til søndag. Det blir stort å kjøre med Kristoff og Boasson og resten av proffene!

Under slenger jeg med noen bilder fra gårsdagen. Får du ikke sett neste bilde fort nok, kan du navigere deg videre med pilen på bildet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bildene er tatt av Fred Voldset, Ole Petter Karlsen og Geir Iversby.

 

Mvh

Klubbmester Stian

Scoresheeten med plasseringer, de tre siste droppet vi da vi var sent ute og konkurransen avgjort

 

Sofaliggende med forvrengt sinn

medhaldenmottoppen

I dag skulle jeg egentlig syklet landeveisrittet Gylne Gutuer, som er en del av Norges Cupen. Det er et ritt jeg har gledet meg til lenge. Jeg har aldri kjørt det, bare lest og hørt om det, og motivasjonen for å gjøre det godt her har vært enorm.. Det som har trigget meg mest med dette rittet er at de fleste av de sterkeste syklistene i Norge deltar, samt at det er 31 gruspartier. Det er et veldig krevende ritt, og i år var det var det ca 30% av de startende som kom til mål ut i fra resultatlistene som foreligger pr nå.

Natt til torsdag ble jeg forkjølet, og har vært i dårlig form siden det. På fredag hadde jeg FTP test, som jeg kanskje burde stått over. Jeg vet jeg har forbedret meg mye de to siste månedene, og ville endelig klare et mål jeg satt meg for flere år siden. Graeme, treneren min, sa at jeg kom til  klare det fint, bare jeg gikk over til «the dark side» i 20 minutter. Selvfølgelig sa jeg ikke at formen var skrall, for da hadde han stoppa meg.. Selv med halvdårlig følelse boblet jeg at motivasjon og gikk i gang med testen. Jeg var noen watt bak å klare målsetningen, men neste gang går det. Selvom jeg kanskje burde stått over føler jeg ikke at jeg ble noe dårligere utover dagen eller neste dag, men i dag har det blitt værre.

fisklev_17h_kongsten_247-1
Arkivbilde: Pål Anders Thunæs

Jeg har vel egentlig skjønt siden fredag at det ikke var vits å reise til Stange for å kjøre Gylne Gutuer, for skulle jeg ha noen som helst sjans til å fullføre der måtte jeg være 100% og helst enda litt til. Selvom jeg har hatt i bakhodet at rittet utgår, har jeg på en eller annen rar måte sett for meg å starte. Gjemt bort at jeg ikke er i slaget, for å håpe at jeg skulle få en mirakelkur og bli frisk. Det er rart hvor mye motivasjon og konkurranseinstinkt gjør med hodet. Jeg blir helt tullete og eneste fokus er å prestere.

Nå ligger jeg her på sofaen og skal hvile til jeg er helt frisk. NM kommer om to helger, og da MÅ jeg være i form. Jeg kan ikke sjanse og ødelegge formen nå. Formen er veldig bra om dagen, og med en formtopp i vente kan det bli veldig bra! Til helgen er det også et viktig arrangement, klubbmesterskap i Fiskeklev. Jeg skal ha med meg en brostein som symboliserer klubbmesteren hjem!

Arrivederci!

Fantastiske Stenhoggern!

Artikkel fra Halden Arbeiderblad her

Bilderserie fra HAlden Arbeiderblad her

stenhoggern2.jpg
Foto: Rune Båserud

Stenhoggerrittet 2018 er historie, og for en dag det var! Strålende sol, hard, krevende og morsom løype og mange mennesker. At «lille» Idd Sportsklubb får til dette rittet år etter år er imponerende, og dette er et ritt som er kommet for å bli.

I år kom også mange bra ryttere for å delta, så det lå ann til å bli en hard dag. Fjorårets vinner var også på startstreken. Gøy at det kommer så mange sterke ryttere til byen og det jeg mener er det fineste terrengrittet i området.

Rittet kan oppsummeres ganske kort. Høy fart fra start og til første stiparti. Jeg kom meg inne som nummer 4 i skogen. Jeg hadde sett for meg å være en av de fem første, da det gjerne blir luker og skjer ting som er med på splittelser i det første terrengpartiet. Selvom jeg var tidlig inn i skogen, ble det luke. Frode Bokerød lå på plassen foran meg, og 100 meter inn i  skogen faller han og setter seg fast i ramma. Stien ble da blokka, og vi måtte stoppe. Det resulterte i at de to første fikk en stor luke, og jeg ble liggendes i gruppe nummer to, med to andre, og kjempe om 3. plassen. Beina var gode fra start, og jeg hadde mye å kjøre med. I gruppa mi lå fjorårets vinner og en annen tidligere hockeyspiller. Vi kjørte bra sammen og ble aldri tatt igjen. Opp mot stadion kjente jeg at kreftene begynte å  forsvinne og krampene meldte seg. Da la jeg meg foran den siste kilometeren opp til stadion og inn halve lysløypa. Da kunne jeg styre tempo og spare meg litt. Det var tanken. Når vi hadde kommet i halve lysløypa og hadde 5 min igjen av rittet, rykket vinneren fra i fjor. Jeg hadde ikke noe å følge med, men han tredje i gruppa fulgte. Takk for følget til de andre, og nå måtte jeg bare konsentrere meg om å ikke bli tatt igjen av neste gruppe. Der trodde jeg det lå flere sterke stisyklister, noe som ikke var positivt for meg. Jeg ble ikke tatt igjen, og kom i mål som nummer 5, drøye 4 minutter etter vinneren.

stenhggern5.jpeg
I mål som nummer 5. Foto: Torhild Huseby, Halden Arbeiderblad

 

stenhoggern
En slurk Coca Cola før de siste 3 kilometerene gjennom lysløypa. Foto: Rune Båserud

Fornøyd med at kroppen fungerte nesten til mål i varmen og at jeg klarte å presse kroppem hardt, men skulle gjerne vært noen plasser høyere. Ny makspuls ble det også, 204 er det nye nummeret.

Rittet er arrangert veldig bra og profesjonelt. Stort målområde og en stor bonus var bløte håndklær over hode og skuldre når man kom i mål. Det er noe andre ritt bør ta etter! Tusen takk for nok et år med et flott arrangement. Stenhoggern er virkelig kommet for å bli!

Straks klart for Stenhoggerrittet!

stenhoggern3
Første rekke av feltet, på starten i 2014. Halden Ck preget den første rekken

Nå er vi i gang med en ny uke, og jeg ser frem til neste konkurranse. Stenhoggerrittet går av stabelen på lørdag, og er mitt favorittritt av de lokale. Det er en ganske krevende løype, med to ganske krevende bakker. Bakkene går fra fjordsnivå og stiger henholdsvis 145 og 160 meter på 3 kilometer. Det er også mye sti i løypa, med en avsluttende runde i lysløypa på Nyborg. Selv med en krevende løype passer den for de fleste syklister!

——> Rittets hjemmeside <——

Start og mål er ved Idd SK´s lokaler på Nyborg, noen kilometer syd for Halden sentrum. Videre fra start går løypa innover Ørveien, til veien stopper ved Rustad. Her starter løypas første stiparti, med blant annet en morsom utforkjøring. Man runder syd for Ørsjøen, og 2 kilometer nordover, før det på ny er et stiparti som tar oss ned langs Iddefjorden. Fra fjorden kommer de to bakkene jeg skrev om tidligere, og begge to kommer innenfor 8 kilometer. Når man er ferdig med de to bakkene er det litt grus før løypa er på Nyborg igjen. Her går løypa videre rundt lysløypa, før det er mål på grusbanen.

Link til Strava og løypa finner dere her

stenhoggern
Løypeprofilen til Stenhoggerrittet

Idd SK arrangerer også to andre arrangementer, Monolittløpet og Ørsjødilten. Stenhoggerrittet inngår i en konkurranse som kalles «Idde-Bautaen», og den har du krav på hvis du deltar på alle tre arrangementene og er innenfor et tidskrav på 25% av vinnertiden. Gjennomfører du alle, men ikke på tidskrav får du utmerkelsen «Iddegranitten», en god gulrot for å delta på alle arrangementene.

Det som jeg syns er ekstra kult med dette rittet, er at det bygges på historien om det gamle steinhoggermiljøet som var her i byen. Løypa er lagt til mange av veiene de brukte for å frakte stein, og løypa går gjennom flere steinbrudd.

Jeg har allerede vært gjennom løypa et par ganger i år, og den ene gangen hadde jeg med meg en gjeng fra Rakkestad Sykkelklubb som skal delta. De var veldig fornøyd med løypa, og mente at det var den beste løypa de hadde syklet! Løypa er tørr og fin, og jeg tørr å påstå at det ikke har vært bedre forhold enn i år i rittets 5 år lange historie.

Det er meldt godt vær, så det er ingen unnskyldning for å ikke delta på Rittets 5. bursdag, og jeg håper så mange som står på startstreken klokken 12 på lørdag! Det blir rått!

Jeg hjelper dere gjerne med påmeldingen. Trykk her og meld dere på! Enklere blir det ikke!

Stiaaaaaan:)

medhaldenmottoppen

 

«Skal jeg klare det her, Jesus, må du gi meg krefter jeg aldri har hatt før..»

Ja, i helgen har jeg måtte ty til høyere makter for å klare å bidra for laget. Mer om det senere, men først må vi skru tiden tilbake to døgn: tilbake til lørdag, til Berg stadion og Berg rittet.

Bilde fra 28.05.2018 kl. 19.57
Artikkelen fra Berg rittet i Halden Arbeiderblad. Tusen takk for at dere bruker tid og sider på meg, selv negative prestasjoner. All PR er vel god PR? haha

Halden Arbeiderblads artikkel finner dere her. Jeg velger å ikke si så mye om lørdagen annet enn skuffende, håpløst og ræva kropp. Jeg som gleda meg til Gjellebæk var tilbake og håpa å kunne gi han litt konkurranse.. det gikk loddrett drit, og når han reiste seg i en bakke føltes det ut som jeg kjørte bakover istedenfor fremover. Jaja, nye muligheter kommer tenkte jeg.

Og nye muligheter kom allerede dagen etter, i går på søndag. Og været var meldt like varmt. Motivasjonen når klokka ringte 05:30 var laber.. Jeg vet godt etter mange års erfaring at kroppen ikke spiller på lag når det er meldt over 25 grader, men starten vår var klokken 10, og da var det meldt 20 grader. Det er veldig levelig, så jeg var optimistisk før start. Kanskje klarte vi å komme i mål før det var umenneskelig.

Vestfold Rundt ble en så-som-så opplevelse formmessig. Mer om det senere. Først vil jeg si at selve arrangementet var helt konge! Løypa på 165 km var morsom; noen lange bakker og mange små knekkere. Langs løypa, og spesielt siste bakke opp fra Åsgårdsstrand, var det mange tilskuere. Opp der var det litt NM følelse! Norske flagg og hundrevis av mennesker som skrek og heiet. Det er sånn vi ryttere setter pris på, og det er lenge siden jeg har opplevd det på et turritt i Norge. Mange syklister gjorde stemningen god på torget i Horten, som også var start og mål og arrangørens plass. Her fikk Hytera virkelig vist seg frem, for vi fikk teltet vårt plassert midt på torget, som eneste lag som fikk plass der. Det er stas.

vestfold1
Torget i Horten, arrangørens telt og en lokal sykkelsjape.
vestfold2
Stille før stormen i Hytera-teltet. Fortsatt tidlig på dagen..

Tilbake til rittet, og overskriften i dette innlegget. Vi begynte ut fra Horten i et behagelig tempo, og støting og bruddforsøk begynte ganske umiddelbart. Som vanlig ville jeg, og hadde som oppgave å prøve å komme meg med i brudd, men det var ikke like lett i går. I starten var jeg aktiv og prøvde å gå etter det som var, men stadig ble vi innkjørt. Etter en del forsøk fikk jeg, Heine Liland (lagkompis) og tre andre en luke til feltet, og vi kjørte i det som føltes som god fart. Etter en stund ble vi tatt igjen, og rittets første harde bakke kom til syne. 3 km hvor vi skulle opp 140 høydemeter. Egentlig så er det ikke så ille, men med gårsdagens begredelige form friskt i minne var jeg litt småbekymret. Heldigvis var det ikke noe problem, og over toppen gikk det som skulle bli dagens brudd. Desverre satt jeg alt  for langt bak til å være med. Det ble litt støting for å komme etter bruddet, og på et tidspunkt var jeg i et mellombrudd med Fred, Martin Iversby (som endelig sykler ritt igjen!) og en Frøy-gutt. Da følte jeg meg i slaget og tenkte at dette blir gøy, og  trodde vi skulle komme oss opp til bruddet. Feltet støtet seg desverre opp til oss, og igjen var vi samlet i hovedfeltet med en gruppe foran oss.

Da hadde vi kanskje kjørt 50 kilometer av 165 og det skulle vise seg at resten av rittet ble en god søndagstur. Rolig tempo uten de helt store fartsendringene. Når noen rykket og feltet hang seg på gled jeg bakover og prøvde å spare på kreftene. Det måtte jeg i dag, for selvom beina var bedre enn i går, hadde magen en annen plan. Har du noen gang kjent  på følelsen at det er 20 kilo som vil ut av magen, men du må knipe igjen i fare for at det kan være noe litt mer fast enn en fis som kan komme ut? I går satt jeg over 4 timer og knep igjen, og det er ikke likt meg. Vanligvis er luften ute fortere enn jeg rekker å tenke, og dette var en annerledes opplevelse for magen. Den svarte meg mageknip ut av en annen verden, men jeg forstod ikke før jeg var i mål hvorfor magen oppførte seg sånn. Når jeg var i mål og i sikker sone, kunne jeg lette på trykket, og Martin Iversby fikk gleden av å være lukteskuer (luktende tilskuer). Alt ble mye bedre.

Etter ca halve rittet var det faktisk så vidt jeg klarte å henge på. Jeg datt nesten av hovedfeltet i en liten bakke, og klarte ikke kjøre meg opp. Heldigvis kom en bakfra og kjørte oss opp. Litt senere var det også litt dramatisk. En rytter som lå noen meter foran meg gikk ned i en velt, og jeg måtte bråbremse. Flere foran meg gikk ned, men jeg fikk heldigvis bremset såpass mye så jeg bare kjørte inn i de som lå nede uten å falle. Bak meg kom en annen i full fart som jeg såvidt rakk å se med et øye over skulderen. Han hadde ikke rukket å bremse så mye, og her skulle hockeykunnskapene mine komme til nytte. Med en god hockeytakling tar jeg han i mot og sender han ut i grøfta. Jeg og sykkelen min klarte seg, og han andre landet mykt i grøfta istedenfor å krasje inn i flere andre. Da var det om å gjøre å komme seg så fort som mulig i pedalene og trå seg opp i hovedfeltet. Heldigvis var beina mye bedre da, og veien opp gikk fint.

IMG_2985

Nå stod byer som Larvik og Sandefjord for tur. Gjennom rundkjøringer og sentrum av de to byene dukket det opp flere steder med gode minner fra en roadtrip jeg og min tidlige samboer fra tiden i Kongsvinger, Fredrik Fleischer, la ut på sommeren 2010. Da fikk beina ny gnist og jeg følte meg mer pigg, uten å være i nærheten av toppnivå. Noen gel´s og en bar ble kastet ned, og vi bega oss  mot det som skulle være det avgjørende partiet. Bakken opp fra Åsgårdsstrand. En bratt og lang bakke hvor vi trodde det kom til å bli avgjort. Underveis tok vi igjen mange andre ryttere som startet tidligere enn oss. Vestfold Rundt tilbyr lagstart med egen konkurranse, samt halve distanser av hovedrittet. De startet før oss, og når vi tok igjen flere lag og en pulje hadde en fra gruppen vår klart å komme seg løs og gått. Vi hadde da tatt igjen bruddet som ledet, men ikke registrert at en ny hadde stukket på nytt. Hvordan klarer vi det? Aner ikke, men håpløst er det!..  Vi kom inn mot Åsgårdssstrand og den siste bakken etter 155 kilometer, og da var beina ganske tomme. Kreftene var slutt og krampetendensene var virkelig tilstede, men jeg ville ikke gi meg. Var det en måte jeg kunne hjelpe laget en siste gang? Jeg var usikker, så jeg måtte sende en tanke til sjefen der oppe: «Skal jeg klare det her, Jesus, må du gi meg krefter jeg aldri har hatt før..», tenkte jeg og nærmest rett etter begynte bakken. Fra havets nivå svingte vi 90 grader til venstre og en vegg åpenbarte seg. Jeg lå ganske langt bak, men var nummer tre av Hytera-laget med kun Fred og Martin foran meg. Martin har vært syk lenge, og jeg var ikke sikker på om han kom seg med over bakken, men Fred satt godt plassert langt fremme. Beina mine føltes som de stod rett ut, men på en rar måte gikk jeg litt i svart og kjørte godt oppover bakken. Jeg kjørte forbi mange, og plutselig var Martin foran meg. Han også med kramper. Heldigvis fikk han hjulet mitt og vi kom oss opp bakken, og kjørte  opp til fronten av feltet. Jeg var sikker på at mine bønner ble hørt. Fred kom forbi meg og ba meg holde hjulet hans, og da forstod jeg at Martin var med og at dette kunne bli veldig gøy. Fra siste rundkjøring og til mål må det være minst 4 kilometer med et rett oppløp. Vi var usikre på hvor mål var, men Fred kjørte som en helt i front med meg på hjul, og Martin på mitt. Nå vi nærmet oss mål kom Martin forbi meg og tok hjulet til Fred, men mistet det da han manøvrerte seg til et annet hjul. Plutselig satt han litt bak og jeg måtte bruke det siste jeg hadde til å hjelpe han opp til Fred så Martin brukte så lite krefter som mulig. Fred lå i front og kjørte et sinnsykt opptrekk, og når Martin fikk hjulet hans for andre gang visste jeg skjebnen. Martin, som er en ekstremt god spurter, kunne ikke tape spurten etter at Fred plasserte han perfekt, og det gjorde han heller ikke. Jeg kunne se han vant spurten i hovedfeltet fra min posisjon bak spurterene, og sikret laget 2. plass og klasseseier til seg selv. Helt ferdig kom jeg i mål og bort i Hytera-teltet, slang meg ned på bakken og var helt tom. Akkurat det gjorde ingenting når Martin endelig er tilbake i et ritt og viser det han gjorde. Ikke annet enn imponerende etter et halvt år uten store treningen.

Alt i alt ble Vestfold Rundt en grei opplevelse. Kroppen kunne og burde vært bedre, men arrangementet, løypa og stemningen rundt løypa var upåklagelig. Til dere som ikke var med i år; dere gikk glipp av noe! Jeg kommer gladelig tilbake til flotte Vestfold, for det her var et arrangement ikke mange i Norge kan måle seg med. Tusen takk!

Stian

 

Vestfold Rundt 27.5.18

Neste helg er det to ritt på planen. Lørdag 26.5 er det Berg Rema 1000 rittet, og søndag er det tid for en klassiker. Vestfold Rundt !

1320.png

Link til hjemmeside og Facebook-side

I forebindelse med Vestfold Rundt, skal vi også kjøre vårt første ritt med VM-gruppa. Vi er 3 stk til nå, men håpet er at det skal bli fler. I tillegg til oss så skal flere Hytera-ryttere være med, så vi stiller med et slagkraftig mannskap.

Vestfold Rundt ble arrangert for første gang i 1973, og må regnes for å være en klassiker blant norske turritt. Rittet består av tre distanser, 56 km, 95 km og 165 km. Hoveddistansen er 165 kilometer, og det er her de fleste melder seg på. Den lange løypa går fra Horten (start på torget i Horten) til Nykirke, Helland, gjennom Holmestrand sentrum, Hvittingfoss, Larvik, Tjølling, Sandefjord, Stokke, Tønsberg, Åsgårdstrand og inn til Horten. Vestfold Rundt byr på varierte omgivelser og terreng, og rittet går på riks- og fylkesveier i hele Vestfold. Rundt den lange løypa er det 4 stasjoner hvor det er muligheter for å få drikke og frukt. Altså, her får du oppleve det meste Vestfold har å by på:)

I tillegg har de en lagkonkurranse hvor man kjører storlagsrulle rundt den lengste distansen. Her skal Halden CK være med, og det blir spennende å se hva de kan stille opp med i år.

hjemmesiden deres har de overnattingsforslag for de som måtte ønske å overnatte, samt informasjon om parkering.

Noe som må nevnes, er at Vestfold Rundt er et turritt. Det vil si at vanlige trafikkregler gjelder, og at ingen veier er stengt. Det er både politi og mobile vakter med kameraer i løypa, og terskelen for å bli disket er lav dersom man ikke følger trafikkreglene. Sikkert for oss syklister, sikkert for bilister og sikkert for arrangøren. Følg trafikkreglene! 

32392066_1524361897675186_2593310135317168128_n.jpg
Hytera Road Team stiler med glede, telt, ruller og Norgesmester. Vi gleder oss! Foto: Thor Kristoffersen

Jeg gleder meg veldig til Vestfold Rundt, og håper mange vil være med på denne festdagen! Det er mange ritt som allerede er avlyst, så vi må og bør støtte opp om de som tilbyr oss ritt. Er vi ikke med på ritt, vil rittene sakte men sikkert dø ut..

757
Bildet fra arrangørens hjemmeside. 

 

Vi ses 27.5, Vestfold! Vi gleder oss!

Brudfjallsracet ble et skikkelig race!

Brudfjall spurt
Prøver meg på en Sagan-avslutning. Godt valg. Foto: Geir Iversby

Vi begynner med det viktigste: Brudfjällsracet gikk av stabelen i går. Vi i Hytera Road Team vant, og jeg var heldig å være først over mål! Som dere ser på bildet var det veldig jevnt, og det ble delt seier med den andre på bildet. Han skulle visst være den sterkeste spurteren i Sveriges seniorsykling..

Og noe annet som er hyggelig med Brudfjällsracet: Løypa er veldig kul, den er ganske kupert, med mange små knekkere, smale veier og mye svinger. Man kjører en runde på ca 5 mil to ganger og med «transportetappen» til runden så stopper rittet på 116 km. Maten etter rittet var upåklagelig, kyllingsalat med grovt brød var noe kroppen skrek etter når vi kom i mål. Sånn skulle det vært over alt. Brudfjällsracet er et turritt, men i går kunne det minne om alt annet enn et turritt hvor lave skuldre og hygge er sentrale temaer: Vi i Hytera, som stod med 12 seiere til nå i sesongen før Brudfjällsracet, skulle møte det som går for å være det beste laget i svensk seniorsykling. Wänershof CK stilte med det de kunne for å ta seieren fra oss.

Når rittet begynte var det tydelig at det i hovedsak var to lag som skulle kjempe om seieren. Wänershof var veldig passive og gikk til rittet med en plan om at de ikke skulle ta noe initiativ, heller se hva vi gjorde og spille ut i fra oss. Vi støtet gang på gang, og de hang seg på. Selv med mange støt ble det ikke etablert noe brudd før det var kjørt 5 mil. Jeg holder meg oftest foran i feltet. Der skjer det som oftest lite ulykker, og man er med på det som skjer. Plutselig hører jeg Fred rope at vi er løs og maner til maks kjøring i front. Jeg legger meg ned i front og kjører og når jeg slipper frem neste ser jeg at vi har en luke på 100 meter. Våre ryttere som satt i hovedfeltet skjønte fort greia, og når 3 av våre sterkeste var i brudd kunne de ikke annet enn å legge seg foran i feltet og la oss gå.

Vi var 6 stk i bruddet; 3 fra Hytera, 2 fra Wänershof og en annen singelrytter. Vi kjørte bra sammen i lang tid, og jeg var skikkelig gira. Jeg elsker å sitte i brudd og kjøre hardt, men samtidig være smart så jeg har krefter til en god avslutning. Når bruddet ble satt kjørte vi godt i ca 40 km før det begynte med lurekjøring. Deres spurter lå flere ganger bak og latet som om han var sliten, og jeg prøvde å gjøre det samme. Ved en anledning slapp han resten av bruddet med 50-60 meter med Fred og meg bak seg. Vi lå bak og ventet, før Fred ber meg støte meg opp. Så fort jeg løftet på rumpa gikk han etter og når han fikk hjulet mitt stoppet jeg, og Fred gikk på kontra støt. Det var en situasjon som sikkert er veldig vanlig, men jeg har aldri opplevd en fyr med så «kyla». Han visste ikke hva han møtte og hadde det vært 2 spurtere av Iversby-kvalitet kunne han fort blitt droppet. Ingen kom seg fra bruddet, og det lå ann til å bli en spurt. 5 km før mål er det en lang utforkjøring, og jeg bestemte meg for å prøve å få noen meter nedover. Jeg prøvde ikke å få en luke som kunne holde inn, men en luke som de andre måtte jobbe for å tette. Sykkelen min, en Trek Madone, tar vinden latterlig bra og kombinert med gode felger fra Irwin er det få som ruller fra meg.

trek brudfjall
Killer combo i utforkjøringer: Trek Madone og Irwin hjul med keramiske lager. PS: Det er ikke Arild Hulk Haugen som står bak og flexer, det er Vegard Halvorsen. Lett og ta feil, jeg ser den..

Jeg fikk en liten luke og la meg på en belastning jeg følte jeg håndterte bra, og så bak at hjelperytteren til Wänershof kjørte for å ta meg inn. Perfekt! Det var akkurat det jeg ønsket. Inn mot mål var det litt støting, og Fred måtte tette en god luke hvor han brukte mye krefter. 1 km før mål bar det til venstre i en rundkjøring, og jeg lå i tredje posisjon med Fred og Frode Rød foran meg. Mannen bak meg klarte ikke holde hjulet mitt gjennom rundkjøringen, og måtte slippe 20 meter. Jeg skrek det jeg var god for at vi måtte kjøre, og tenkte at rittet allerede var avgjort. Dessverre hørte ikke Frode ropene mine, og luken ble tetta. Frode la seg ut og var ferdig, mens Fred og jeg var i god posisjon. Jeg på hjulet til Fred, og deres spurter på mitt. 50 meter før mål er det en venstresving, og Fred leverte meg godt ut av svingen. Hva som skjer fra svingen og til målstreken kan være det samme, men som dere ser på det første bildet var det jevnt. Altså, Hytera-seier etter en dag med godt lagarbeid. Jeg elsker lagarbeid! Dette var lagets 14. seier til nå i sesongen, og da tenker du kanskje «Hei du! Vent! I stad leste jeg at dere hadde vunnet 12 seiere hittils, og nå smeller du på to til?!». Ja, jeg smeller på to til, og dette er grunnen:

71 gutta brudfjall
71 kilometeren ble lekt igjennom av Hytera. Sjekk Kai Lund, nest til høyre. Aldri vært mer fornøyd:)

Brudfjällsracet tilbyr nemlig to distanser. I tillegg til den lange vi kjørte, så tilbyr de også en distanse på 71 km. Her var de ikke dårligere enn at de tok 8-dobbelt!

takk for oss Brudfjällsracet og arrangør Oluf Skoogh. Som jeg har skrevet tidligere. I Sverige er de gode på å arrangere!

Stian out

Endelig satt den!

medhaldenmottoppen

Resultater finner du her

Artikker fra Halden Arbeiderblad finner du her

I dag var det tid for Aremarkrittet, eller Marker Saprebankrittet som navnet egentlig er. Dette er et ritt jeg har sett frem til, for det er dette rittet i karusellen jeg har følt jeg har best muligheter til å vinne. Her er det en enkel løype, med kun et stiparti som avslutning. Sti er det jeg er minst god på, så mine muligheter her er å ha et godt forsprang inn i skogen. Derfor hadde jeg lagt en plan om å rykke litt før skogen, og håpe jeg hadde tid for meg selv til å knote meg gjennom stipartiet.

aremark2
Krysser målstreken først, med rittleder Tore Petter Engen bak. Foto: Gunnar Paulsen, Halden Arbeiderblad

Rittet begynte i rolig tempo, og jeg holdt meg foran i feltet hele tiden. Det var litt bruddforsøk i starten, men ingen kom seg unna. Inn mot Bøensætre (tidligere Farmen-går) la jeg meg foran så jeg skulle være først inn i en liten skogskneik hvor det hvert år skiller seg ut en tetgruppe. Markus Eid Mellegård, som vant forrige ritt, var foran meg inn i bakken, og midtveis i bakken var det veldig gjørmete og jeg fikk ikke feste. Det ble noen runder med spoling i søla før jeg bestemte meg for å hoppe av sykkelen og løpe opp bakken. På toppen var jeg noen sekunder etter de fem første, men jeg satt meg på sykkelen og kjørte de inn med Frode Bokerød (en annen haldenser) på hjulet. Vær så god Frode! Etter Bøensætre er det et parti med en del bakker, og her ble det kjørt litt. Jeg hadde gode bein, og følte jeg hadde god kontroll. Når tetgruppa hadde satt seg var vi 9 stk i fronten. Underveis er det mange partier med nylagt pukk og løs sand, og det var et par bakker som var litt leie å få godt feste. Ca halvveis i rittet kommer vi ut på et asfaltstrekke, og her kjørte vi veldig rolig. Ingen ville kjøre, og jeg så bak oss at gruppa etter nærmet seg fort. Jeg prøvde å dra i gang en rulle, men  det var ikke særlig interesse blant de andre. Etter det lille asfaltstrekket var det tid for grus og pukk. Bakkene opp til Lundhøgda stod for tur. Her stiger det jevnt og trutt og tempoet ble skrudd opp og de som nærmet seg bak ble fort borte. Etter bakkene er det et langt parti med mye løs pukk. Her føler jeg at jeg ikke har god teknikk, og man sklir litt dit hvor sykkelen vil i perioder. Gjennom pukken kjørte Frode Bokerød først, og jeg så han skrev at han prøvde å kjøre på for å mørne oss andre, men jeg satt med knall gode bein og følte jeg hadde masse energi. Når pukkstrekket nærmet seg slutten var det en liten kneik som jeg prøvde å kjøre på å få noen meter i. Flemming Kristiansen (Smaalenene SK/ Sport 1) hang seg på og jeg opplevde at vi hadde noen meter på resten. Desverre ville han ikke kjøre når jeg prøvde å få han frem, og de andre tok oss fort igjen. Med 1 mil ca igjen kommer vi inn på samme vei som vi syklet i starten av rittet, bare motsatt vei. Her var det masse støting, og den som støtet mest var en annen Sport 1-ryttet, som støtet ikke mindre enn 6 ganger. Jeg tettet de to første, mens andre tettet de siste. Vi nærmet oss kneika før stipartiet hvor planen var å støte, og når vi kom dit så gikk jeg til. Jeg kjørte det jeg hadde i 5-6 sekunder og fikk noen sekunder før skogspartiet. Når vi skal inn i skogen, svinger veien 90 grader og inn i en liten bakke. Der kjørte jeg også det jeg hadde og så at mannen bak meg hadde stiv gaffel. Stipartiet begynner med et langt parti med singeltrack, og jeg regnet med at jeg kunne få en del sekunder på resten når jeg syklet med fulldemper mot mannen bak med stiv gaffel. Det gjorde jeg, og jeg tittet bak meg støtt og stadig uten å se de andre. Jeg forstod at jeg kom til å vinne, og adrenalinet snek seg sakte men sikkert frem. Når jeg nærmet meg nest siste slette før mål, var jeg ganske godt nede i kjelleren. Det er rart hvor mye energi man kan få bare av adrenalin.. Selvom jeg følte meg veldig sliten kunne jeg bare kjøre på videre, for jeg visste jeg kom til å vinne. Jeg kjørte det jeg hadde frem til siste sving, og oppløpet gjensto. 200 meter med bløtt gress var det oppløpet bød på, og her var det veldig deilig å kunne kontrollere inn til seier.

aremark3
Innkasserer en seier til Hytera Road Team, som har vunnet 12ritt allerede i år. Foto: Gunnar Paulsen / Halden Arbeiderblad

Det jeg er mest fornøyd med i dag er at jeg kjørte såpass fort gjennom stipartiet, og at jeg avgjør det her. Det er her jeg har mine svakheter på terrengsykkelen, og at jeg klarer å kjøre med en ganske god flyt der gir meg masse selvtillit inn mot de neste terrengrittene. I dag kjørte vi også 6 minutter saktere enn i fjor, mye grunnet løs sand og pukk og mye lurekjøring. Av den grunn følte jeg, sikkert som de fleste andre i teten, at jeg hadde gode bein og mye krefter til slutt.

Fra jeg rykket til jeg var i mål var det  5 minutter med 432 w  i snitt, og med en vekt på 76 kg gir det en watt pr kilo på 5,68. 

Neste på planen er en rolig joggetur med kona i morgen, før raceprep lørdag og nytt ritt søndag. Da er det Brudfjäll som står for tur!

Stian

To ritt kommende uke!

medhaldenmottoppen

Nå er enda en uke over, og denne uken ble som kjent HA-karusellen syklet i gang.

Formen min er generelt veldig god om dagen, selvom siste halvdel av uken har vært hard. Beina har vært trøtte og at uken som kommer er en «rest week», med korte og få intervaller, passer meg bra. Dog er det to ritt på planen, så at uken blir veldig rolig tviler jeg litt på.  I april har formkurven pekt i været, og jeg har hatt veldig gode bein. Noen ganger føler jeg at vi balanserer på en knivsegg, med tanke på formen. Jeg ønsker ikke at formen skal dale enda, den må holde seg oppe i noen uker til før vi kan gå litt ned i kjelleren igjen. Med full jobb og familie ved siden av trening, må vi hele tiden passe på at overskuddet og motivasjon er til stede.

Som jeg skrev så kommer det to ritt kommende uke. Det første er på torsdag, Aremarkrittet. 45 km terrengritt i en enkel løype med mye grus og asfaltdunking. Det passer meg ypperlig. Overskuddet må gjerne komme igjen! Tidligere år har det gått helt greit resultatmessig på Aremarkrittet, og jeg har vært med i spurten uten å komme meg helt frem. Oppløpet er trangt og det er kun plass til to i bredden, så det gjelder å være langt fremme. 4. og 5. plass er fasiten de to siste årene.

På søndag er det Brudfjällracet  som det skal kjempes i. Det er et landeveisritt, og som jeg gleder meg til landeveisritt igjen! Rittet er på 116 km, og skal være nokså kupert og det går gjennom Dalsland med start og mål i Mellerud. Her skal hele Hytera kjøre, og vi går for seier på begge distansene (116 km og 71 km).  Ryktene sier at det kommer noen sterke svensker, så dette kan bli spennende. Uansett, etter sist ritt med 2. plass for egen del klør det i fingrene (eller beina?) etter å gjøre det enda bedre. I fjor ble det dobbeltseier til oss..

Værmeldingen viser nydelig vær, så ta turen til Aremark på Kristi himmelfart og nyt spreke menn i tights. Ønsker alle en god uke!

Stian

28576141_1451800308264679_4501014654756134111_n
Gutta med de tre striper er klarer for å innta svenske veier søndag 13. mai